Minnene må jeg dessverre bære med meg

Tvangsbruken har noen ganger vært nødvendig, men det kan ikke veie opp for de gangene jeg har opplevd den som feil.

Publisert:

FRISK LUFT: Å se at det finnes en verden der ute, gir meg motivasjon til å fortsette å kjempe, skriver Mathilde Moldstad Stormark (bildet). Foto: Privat/Illustrasjonsbilde Scanpix

Debattinnlegg

Mathilde Moldstad Stormark
Vært under tvangsbehandling av og på siden 12-årsalderen

Jeg er en av dem som har falt utenfor samfunnet. På utsiden er jeg frisk, men på innsiden er jeg syk. Jeg har tanker som strider mot all fornuft, som ikke passer inn i mengden. Jeg tilhører kategorien «psykisk syk». Smerten kan ingen andre enn meg fullt og helt forstå. Men denne teksten skal ikke handle om meg og tankene mine, de har jeg nok av tid til å dyrke. Teksten skal handle om de lovene som gjelder for oss som er tvangsinnlagt i psykiatrien, rettere sagt om lovene for bruk av tvang i psykisk helsevern.

Tvang i behandlingssammenheng er å bli fratatt friheten til å velge. Det er en krenkelse som noen ganger er helt nødvendig for at pasienten skal bli bedre eller overleve. Ifølge lov og etablering av psykisk helsevern, § 4-2, vern om personlig integritet, skal restriksjoner og tvang «innskrenkes til det strengt nødvendige, og det skal så langt det er mulig tas hensyn til pasientens syn på slike tiltak. Det kan bare benyttes tiltak som gir en så gunstig virkning at den klart oppveier ulempene med tiltaket».

Les også

Når unge blir uvanlig tause: Det som virker som kjærlighetssorg, kan være en depresjon eller tegn på en psykose i utvikling.

Jeg kan med hånden på hjertet si at hadde det ikke vært for at hjelpeapparatet hadde hatt lov å bruke tvang, hadde jeg ikke stått her i dag. Noen ganger har de bommet, men mesteparten av den tvangsbruken jeg har vært utsatt for har vært nødvendig for å holde meg i live. Ikke minst også for at jeg skulle få kjenne at det kan være godt å leve, at livet ikke bare er en ting du skal holde ut.

Jeg har ingen anelse om hvor mange ganger jeg har blitt utsatt for tvang i mine nesten ti år i psykiatrien. Uansett hvor mange ganger tvangsbruken har vært nødvendig, kan de ikke veie opp for de gangene jeg har opplevd tvangsbruken som feil. Om noe er tvang eller ikke, oppleves gjerne annerledes av pasient og hjelpeapparat. Det er ofte hjelpeapparatets syn på tiltak som veier tyngst.

Det finnes mange ulike tvangsvedtak som kan fattes. I tillegg til tvangsvedtakene kan helsepersonell til enhver tid bruke tvang hvis det er fare for pasientens liv, det vil si nødrett. På hvert tvangsvedtak står det at enten en selv eller pårørende har rett til å sende en klage til kontrollkommisjonen. Men det som kan føles like frihetsberøvende som tvangsvedtakene, er frihetsberøvelsen som man i dag ikke har rett til å klage på.

Les også

BT mener: Helseministeren må få slutt på ulovlig tvangsbruk ved norske sykehus.

Å ikke kunne gå ut er for meg den største frihetsberøvelsene man ikke kan klage på. I § 4–2. står det også at det skal legges til rette for «anledning til daglige uteaktiviteter». Ettersom dette er noe behandlerne skal legge til rette for dersom det er mulig, og ikke noe man kan nekte pasienten ved et vedtak, er ikke mangelen på uteaktivitet noe man kan klage direkte på. Da må man klage på selve tvangsinnleggelsen. Her må det komme en lovendring, helseminister Høie (H).

At selv de som sitter i fengsel har rett til frisk luft hver dag, har føltes urettferdig i de periodene jeg ikke har hatt mulighet til å gå ut.

Det å komme seg ut er noe av det jeg verdsetter mest. Å se at det finnes en verden der ute, gir meg motivasjon til å fortsette å kjempe. Det gir meg et pusterom i den ellers så sykehuspregede hverdagen. Selvfølgelig er det ikke sånn at de fleste som er innlagt på tvang ikke får kommet seg ut. De som jobber innen psykisk helse er heldigvis så menneskelige at de prøver å tilrettelegge for det.

På mitt dårligste fikk jeg ikke gå ut på tre måneder. Det ble vurdert slik fordi de mente det var en stor fare for at jeg kom til å stikke av. Hvis jeg da hadde fått valget mellom å gå med håndjern festet til en annen person, ville jeg valgt det fremfor å være innesperret hele dagen.

Les også

Debatt: Jeg trengte hjelp. Sandviken sykehus fikk meg på bena igjen.

Uansett hvor krenkende det hadde føltes å gå med håndjern, tenker jeg at det kunne dempet det enorme sinnet og den voldsomme angsten jeg hadde på den tiden. Men det valget fikk jeg ikke. Det at jeg ikke fikk gå ut, gjorde etter mitt syn situasjonen verre. De minnene jeg har fra den tiden, må jeg dessverre bære med meg videre.

Ordet tvang skaper ofte negative assosiasjoner. For å få til best mulig behandling, må vi både sikre at alle tvangsvedtak som fattes er helsefremmende og utvide begrepet tvang. Vi kan ikke bare diskutere bruken av tvangsvedtak, men også den frihetsberøvelsen som psykisk helsevern kan utføre uten vedtak.

Når det brukes tvang, er det viktig at den som blir utsatt for tvang ikke føler at de man har rundt seg vil en vondt. Har man en psykisk lidelse, har man ofte nok med seg selv. Hvis man i tillegg skal bruke tid og krefter på å være sint på dem rundt eller føle seg uglesett, har man ikke krefter igjen til det som er viktigst - å bli bedre. Alle mennesker er forskjellige, det gjelder også for behandlere. De kan gjøre feil akkurat som alle andre mennesker, det er derfor vi har muligheten til å klage hvis det blir gjort en feil.

Psykiatrien har bedret seg betydelig de siste femti årene. Brukermedvirkning er mye mer i fokus nå enn tidligere. Jeg håper å medvirke til at fremtidige pasienter skal bli enda mer hørt, eller i hvert fall få muligheten til å si sin mening ved alle bestemmelser, ikke bare dem som noen har bestemt at skal gå under kategorien tvangsvedtak.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg