Den sviktende dekningen av klassisk musikk er nedslående

Vi i Harmonien kan ikke slå oss til ro med at store internasjonale triumfer blir oversett i Bergen og på den andre siden av fjellene.

Publisert Publisert

KRAFTFULL: Stuart Skelton i rollen som Peter Grimes, da operaen ble fremført i Grieghallen i 2017. «Det generelle bildet av sviktende mediedekning innen klassisk musikk i Norge er i seg selv nedslående», mener Harmonien-direktør Bernt Bauge. Foto: Eirik Brekke

Debattinnlegg

  • Bernt Bauge
    Administrerende direktør, Bergen Filharmoniske Orkester

En formidabel bergensk kultur­manifestasjon i London nylig gikk glatt under radaren i norsk kulturoffentlighet.

Neppe har et større norsk ensemble feiret en større triumf i en større musikkmetropol enn hva Bergen Filharmoniske Orkester gjorde nylig i en fullsatt Royal Festival Hall i London, med fire kor og solister og med sjefdirigent Edward Gardner i spissen.

270 musikere og sangere satte de 2300 i konsertsalen i London kok med sin fremførelse av operaen Peter Grimes.

Og vi snakker om et publikum der svært mange har lyttet mye og lenge til klassisk musikk. Og vi snakker om et ikonisk verk som britene regner som sin opera.

Og vi snakker om en by med et overveldende tilbud av klassiske konserter og opera.

Les også

En ønskereprise med 280 musikanter

Benjamin Brittens musikalske storverk om outsideren Peter Grimes i en liten fiskerlandsby har vist seg å treffe en ganske så spesiell og engasjerende nerve blant musikerne i Bergen Filharmoniske Orkester og blant våre mange korsangere.

Vårt Grimes-eventyr startet med stor suksess i 2017 med fremførelser under Festspillene i Bergen og Edinburgh International Festival.

Med Britten-kjenneren Edward Gardner på dirigentplass og en av vår tids fremste tolkere av tittelrollen, Stuart Skelton, i front på scenen, har vi ønsket å fortelle en sterk historie med emosjonell kraft og erfaringsrelevans, både på individ- og samfunnsplanet.

Fremførelsen og mottakelsen i London var bemerkelsesverdig; en begivenhet for historiebøkene når nye kapitler om norsk musikkliv skal skrives, mener jeg.

Høye forventninger fra en rekke fremstående representanter for britisk musikkliv i salen og en lang rekke strålende anmeldelser vitnet både om stor interesse og nysgjerrighet, men også om stor kunnskap og innsikt.

Og publikums stående ovasjoner er en sjelden foreteelse i Royal Festival Hall.

Les også

«Ubønnhørlig», står det øverst i noteheftet. Ordet er dekkende.

Her er litt av det pressen skrev: The Guardian, fem av fem stjerner, «electrifying performance ... a formidable achievement ... at once fierceley intelligent and visceral in its power».

The Times, fem av fem stjerner, «stupendous orchestral playing», «ferocious singing».

The Arts Desk: «The total triumph of the evening, then, rested with Gardner and his magnificent players. We need them back in concert at The Festival Hall, and soon.»

Uken før London gjestet det samme store ensemblet Operaen i Oslo. En så unik bergensk storsatsing i hovedstaden burde naturlig kunne påkalle en viss interesse, i det minste nysgjerrighet, trodde vi.

Salen var godt solgt, likevel ikke utsolgt. Responsen fra dem som kom var overveldende.

Men mediene og kulturoffentligheten glimret i det store og hele med sitt fravær og ignorerte gjestespillet fra Bergen med larmende taushet.

Heller ikke hjemme i Bergen har satsingen skapt noe større oppmerksomhet, selv ikke etter at man har blitt oppmerksom på oppmerksomheten i London.

Forrige sesong turnerte Bergen Filharmoniske Orkester i åtte europeiske land, blant annet i musikksentra som Paris, Amsterdam, London, Köln, Hamburg, Warszawa. I juni reiser orkesteret til Seoul, Beijing og Shanghai.

Bergen Filharmoniske Orkester setter tydelige spor internasjonalt både gjennom sin intensive turnévirksomhet, sitt omfattende innspillingsprogram og ikke minst gjennom sin gratis strømmetjeneste BergenPhiLive.

Det generelle bildet av sviktende mediedekning innen klassisk musikk i Norge er i seg selv nedslående.

Men like mye er det grunn til å undres over den himmelropende forskjellen i interesse og nysgjerrighet som en europeisk musikkmetropol viser et bergensk-norsk gjestespill kontra kulturoffentligheten her hjemme, ikke minst i vår egen hovedstad.

Les også

Gode grøss og grufulle kjøttpaier i Grieghallen

Hva er det som gjør at vi ikke er kommet lenger i Norge på dette feltet, men i stedet stadig må påminnes Edvard Griegs egen frustrasjon over hovedstadspressen da han freste:

«Den flekken som kalles Norge, og den flekken i flekken som kalles Kristiania.»

Misforholdet gir i hvert fall næring til det som mange utenfor hovedstaden til stadighet opplever som «Osloarrogansen»:

Å overse, bevisst eller ubevisst, det kvalitets- og formidlingsarbeid som bedrives annetsteds er som om man sier til seg selv: «Det som ikke har skjedd i Oslo, har ikke skjedd.»

SVÆR OPERA: Fra oppføringen av «Peter Grimes» i Grieghallen i 2017. «Peter Grimes-prosjektet viser at det er mulig for Bergens- institusjonene å vise kvalitet og egenart i den europeiske toppklassen», mener Bernt Bauge. Foto: Eirik Brekke

Samtidig stiller de i hovedstaden seg gjerne hoderystende til den irritasjon – og da særlig den fra Bergen – som kommer til uttrykk ved budsjettmessige skjevtildelinger mellom Oslo og andre norske kulturbyer.

Det var da heller ikke til å forundres over at aggresjonen dro seg til her vest da innstillingen fra det såkalte ekspertutvalget knyttet til regionalisering fastslo at de nasjonale institusjonene skulle forbeholdes Oslo.

Slik ser det heldigvis ikke ut til å skulle gå. Fornuften og realitetsorienteringen seirer, i hvert fall et stykke på vei.

Norge er konstruert slik at det for Vestlandet og Bergen alltid har vært mer naturlig å henvende seg og samhandle med verden utenfor Norge enn å søke østover mot hovedstaden.

Dette gjelder både handel, sjøfart og kultur. Impulsene og
samarbeidsrelasjonene våre er først og fremst internasjonale.

Les også

Komponist Ketil Hvoslef hylles med unik plateutgivelse

Peter Grimes-prosjektet viser at det er mulig for Bergens- institusjonene å vise kvalitet og egenart i den europeiske toppklassen.

Oppmerksomhet og anerkjennelse i kulturoffentligheten er trolig stadig viktige drivere både i forhold til oppslutning, politikkutforming og nasjonale budsjettmessige prioriteringer.

Vi kan derfor ikke slå oss til ro med at store triumfer internasjonalt blir oversett verken i Bergen eller på den andre siden av fjellene.

De politiske trådene skal og bør etter min mening samles i hovedstaden. Men de gjensidig samvirkende musikk- og scenekunstinstitusjonene i Bergen skal være en sterk og synlig tråd når alle tråder skal nøstes inn.

Disse beviser til stadighet sin berettigelse i den statlig forankrede infrastrukturen, og gjør derfor krav på tydelige nasjonale mandat.

En regionalisering, derimot, vil bli oppfattet som en ny bekreftelse på ignoransen fra hovedstadens kulturelle establishment. Og slik kan det vel ikke fortsette?

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg