Alle kan gå på trynet, men alle fortjener en ny sjanse
Respekten man ønsker for egne valg, må man også vise andre.
- Monika SchelanderStifter av KIL Fond Bergen & omegn
Denne artikkelen er over tre år gammelDebattKjære «alenemor» som skriver om fattigdom og prioritering, det er viktig å ikke sammenlikne seg med andre. Den respekten man ønsker for de valg man tar i eget liv, må man også vise andre.
Faktum er at ti mennesker kan leve det samme livet, uten at de forteller den samme historien. Det står stor respekt av måten du har valgt å leve ditt liv for deg og dine, men mange har ikke de samme mulighetene som deg.
Jeg kan gjerne leie en leilighet til 15.000 kroner i måneden, men lån får jeg ikke, fordi jeg går på arbeidsavklaringspenger og er uføretrygdet. Jeg leier hjemme hos mine foreldre, som har valgt å gi meg og mine barn en mulighet til egen bolig. Dersom de ikke hadde gjort det, vet jeg faktisk ikke hvor jeg hadde vært.
Innlegget som Schelander reagerer på: «Fattigdom, eller et spørsmål om prioritering?»
Jeg kunne stått på venteliste for en kommunal bolig, men jeg valgte det bort til fordel for trygghet og sosialt nettverk for mine barn.
Du har tatt dine valg, og med all respekt mener jeg at verken du eller andre har rett til å se andres inntekt og budsjett.
Under BTs åpne arrangement på onsdag denne uken sa forsker Tormod Bøe noe jeg kunne reist meg og sagt halleluja til. Han fortalte at mange av de voksne i familiene jeg har møtt, alltid setter seg selv sist. Det er mange voksne som velger bort tannlege, legebesøk og helseforebyggende tiltak, fordi de bruker alt på barna sine, sa Bøe. Dette stemmer nok for de fleste fattige i Norge.
Monika Schelander: – Jeg pantet flasker for å få råd til min sønns bursdag
Til alle som mener at mennesker står frem, for at omverden skal synes synd på dem: Dere tar feil. Dersom folk ville at omverden skulle synes synd på dem, så hadde de stått åpent frem og gjort seg tilgjengelig for hjelp. De velger anonymitet av en enkel årsak. De er redd for å bli stemplet som personer som har «valgt det selv», «ikke gjort nok», eller «ikke bidrar til fellesskapet».
De velger anonymitet, fordi de skammer seg over å ikke strekke til i et samfunn fylt av mennesker som ser ned på deg, og som i samme slengen stiller spørsmål du må stå skolerett og svare på.
De nekter å svelge stoltheten sin, som ofte er det siste de har igjen.
Dere snakker om mennesker som er så langt nede at de rett og slett ikke vet annen utvei enn å be om hjelp. Jeg vil rose dem som ber om hjelp. Mange som velger å ikke be om hjelp, velger dessverre bort livet.
Man må være forsiktig med hva man sitter bak en skjerm og skriver. De skrevne ord kan være virkelig vonde. Husk, vi er alle mennesker, men vi har fått utdelt forskjellige kort i livet, og det er opp til hver og en av oss hvordan vi spiller dem.
Alle kan gå på trynet, men alle fortjener en ny sjanse.
