Er det bedre å ha rett enn å få rett?

KOMPROMISSLØST: Har det å ha de riktige standpunktene blitt viktigere enn før, spør Tallak Rundholt. Geir Martin Strande (arkiv)

Tallak Rundholt
Venstre

Det er en europeisk tendens mot polarisering, sa Johan Giertsen fra nettstedet PollOfPolls til BT da han kommenterte ukens meningsmålinger.

Som liberaler er jeg skremt av at ytterpunktene i politikken går frem, men min påstand er at polariseringen er et resultat av at vi lever i en tid der dydsetikken er på fremmarsj.

For å overforenkle begrepet nesten til det ugjenkjennelige, kan vi si at dydsetikk innebærer at vi vurderer om handlingene våre er gode eller onde ut fra motivene som ligger bak.

Motstykket kan være konsekvensetikken, der det ikke er tilstrekkelig å mene det godt. Det er konsekvensene av handlingen som avgjør om den er god eller ond.

Kan vi overføre dette til politikken og dele også velgerne inn i dydsetikere og konsekvensialister? Dydsetikerne mener fort at deltakelse i demokratiet handler om å «sende et signal». Det viktigste er å ha rett, ikke å få rett.

Johan Giertsen stempler flere partier i Bergen som polariserende ytterpunkter. I denne gruppen finner vi Rødt, SV, MDG – og bompengelisten. For ytterpunktene kan kompromissløs kamp for det man mener er rett gå på bekostning av reelle gjennomslag. Protest har en egenverdi, kompromissvilje er en svakhet.

Vi finner dydsetikere og konsekvensetikere i alle partiene, men i ulik grad. Prosessene som foregikk i Venstre og KrF rundt deltakelse i regjeringen Solberg er gode eksempler. Jeg er overbevist om at skillelinjene internt i partiene i liten grad handlet om uenighet om saker, men om hva som var å foretrekke: Å stå ren og rak på egne standpunkt, selv uten gjennomslag – eller å få til noe, men samtidig assosiere seg med noe man er mot.

Begge valgte det siste, noe som kan tyde på at partiene domineres av politikere med et utpreget konsekvensetisk sinnelag.

Vi kan spørre oss om det å ha de riktige standpunktene er blitt viktigere enn før, eller om polarisering i politikken uansett kommer i bølger ved jevne mellomrom. Konsekvensen av å skulle «sende et signal» når vi går for å stemme, er uansett at vi risikerer et fastlåst politisk landskap hvor det ene ytterpunktet står mot det andre og samarbeid blir umulig.

Det gjør det nok lettere for hver enkelt av oss å vite hvor vi står. Men når vi begynner å oppfatte kompromiss som svakhet eller svik, er det dårlig nytt for det konsensusbaserte norske demokratiet.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg