Gleden med en ball og et tomt fotballmål

Med grusen under fotballskoene kunne jeg stå der i timevis.

HVERDAGSPROBLEMER: Barndommens metode for å klarne hjernen virker like godt i voksen alder, skriver Daniel Bolstad-Hageland. WANG, KNUT EGIL

Debattinnlegg

Daniel Bolstad-Hageland

Jeg hadde nesten glemt det ut. Likevel lå det baki der, latent. Som barn hadde jeg en metode for å bearbeide hverdagsproblemene mine. De som hadde en tendens til å hope seg opp. Og denne metoden ville jeg prøve igjen, som voksen. For å se om den fungerte fremdeles.

Det var ikke sjelden jeg som barn gikk og kvernet på noe. Grublet. Det kunne være alt fra skole, til en krangel med venner. Da pleide jeg å finne frem de sølvgrå fotballskoene mine, hente ballen i redskapsboden og skritte opp mot grusbanen. Den som lå et par minutter fra huset til mor og far. Der skulle jeg finne et tomt mål jeg kunne skyte på.

Det var alltid et ledig mål. Spesielt etter at kunstgressbanen som lå like ved, ble åpnet.

Jeg la ballen på sekstenmeteren. Tok fart. Sparket. Jeg pleide å variere hvordan jeg skjøt. Noen ganger prøvde jeg å skyte så hardt som mulig. Andre ganger var det viktigst å få inn et nydelig mål. Helst via stangen, eller direkte i krysset.

Med grusen under fotballskoene, kunne jeg stå der i timevis. Alene.

Bare skyte. Hente ballen. Skyte, og hente ballen.

Det var når jeg var alene – jeg hentet energi. Jeg var ikke gammel før jeg innså det. Målet var aldri å bli bedre på å ta frispark, eller på å bli mer treffsikker generelt.

Jeg dro dit for å prosessere, sile ut og la tankene jobbe.

Daniel Bolstad-Hageland Privat

For et par dager siden gikk jeg til min lokale sykkelforhandler. Vanligvis ville jeg syklet, men sykkelen var i såpass dårlig stand at det ville gått på helsen løs dersom jeg hadde valgt å tråkke mot Kanalveien.

Det knirket i alle ledd. Bremsene fungerte ikke. Og dekkene kunne også hatt godt av å ha bli byttet ut med noen nye.

Det var på mange måter slik jeg også følte meg den dagen. Hele systemet knirket. Det var lite som fungerte i topplokket. Og jeg gikk med en følelse av at jeg burde gjøre noe nytt.

På vei hjem, med solen i ryggen, støtte jeg på en fotballbane. Alle minnene fra grusbanen på Tasta i Stavanger kom tilbake igjen. Og jeg begynte å huske hva en fotball og et mål kan gjøre for et hode som er overfylt av tanker.

Ingen på banen. Jeg takket Armad, han som hadde glemt igjen ballen sin med navnet sitt på. Fra sekstenmeteren tok jeg fart – og jeg begynte å skyte mot det tomme målet. Terapitimen var i gang.

I en time sto jeg der. Hamret inn det ene målet etter det andre. Noen ganger sparket jeg så hardt jeg bare orket. Andre ganger forsøkte jeg meg på presisjon. Med vekslende hell.

Jeg skjøt. Hentet ballen. Snudde meg mot Løvstakken, som ble lyst opp av solen. La ballen godt til rette.

Det gjorde godt.

Jeg gikk hjemover. Oppløftet.

Et par dager senere hentet jeg sykkelen igjen. Som ny.

Det ville vært dristig og feil å sammenlikne meg med sykkelen igjen. Helt ny var jeg ikke. Likevel knirket det mindre i systemet. Topplokket var mer på plass. Og følelsen av å gjøre noe nytt presset ikke like mye på som sist.

Men jeg ble oppløftet. Roligere. Og følte meg mer på plass, etter denne timen på kunstgresset med Løvstakken i ryggen.

Det kan jo være placebo, men jeg holder en knapp på at metoden fra barndommen fremdeles fungerer.

Jeg må skaffe nye fotballsko. Og en ball.

Fotballbanen finner jeg igjen.