Frank Aarebrots siste beskjed

Markedstenkningen har blitt til en pervers, detaljert målstyring som ikke tjener noen.

Publisert Publisert

GIKK GALT: Gode motiver lå bak, men det som begynte som en ambisjon om fristilling, ble for ofte til en tvangstrøye i mange deler av offentlig sektor, skriver Jonas Gahr Støre (Ap). Foto: Vidar Ruud

Debattinnlegg

  • Jonas Gahr Støre
    Leder Arbeiderpartiet
  1. Leserne mener

Professor og Arbeiderparti-medlem Frank Aarebrot beskrev reaksjonen han møtte hver gang han holdt foredrag for ulike grupper offentlig ansatte: «Et dypt, kollektivt sukk i salen». Den kom når han tok opp «New Public Management»-tenkningen.

Det var ikke tvil i hans sjel: En dyptfølt frustrasjon over skjemavelde, rapporteringskrav og målstyring på detaljnivå, hadde fått bygge seg opp over lang tid.

Derfor var også den siste beskjeden han ga til partiet sitt, at det var på tide å ta et oppgjør med denne linjen. Han kunne lagt til de flate kutt, forbundet med regjeringens avbyråkratiserings- og effektivitetsreform (ABE), i hele offentlig sektor – fra sykehus til kriminalomsorg – og den begynnende sultefôringen av kommuner, fylker og helseforetak.

Til sammen blir det et trehodet troll som hindrer de ansatte i å gjøre jobben sin for dem man er der for: mennesker med behov for gode, offentlige tjenester.

Det dype, kollektive sukket Frank beskrev, gjentok seg da jeg 20. november talte på LO Stats kartellkonferanse på Gol. Jeg fortalte hvordan jeg stadig oftere møter fagfolk som sier rigid målstyring og vedvarende budsjettkutt tar fra dem muligheten til å gjøre en god jobb. Og jeg gjorde det klart at Ap vil jobbe for å bytte ut «New Public Management» med en tillitsreform – med en styring av offentlig sektor bygget på nærhet til brukerne, respekt for fagfolk og involvering av de ansatte.

Det vil kreve stor statsmannskunst, skriver kommentator i BT, Hans K. Mjelva, 26.11. Vel, først og fremst er det nødvendig. Da sørger Arbeiderpartiet for at det skjer.

Offentlig sektor ser ganske annerledes ut i dag enn for 30 år siden. Da la Hermansen-utvalget frem «NOU 1989:5 En bedre organisert stat» – av Morgenbladet kåret til norgeshistoriens mest innflytelsesrike NOU. Det var en Ap-regjering som bestilte og mottok utredningen, og det var i stor grad Ap-regjeringer som fulgte den opp med omfattende reformer av offentlig sektor.

Gode motiver lå bak det som skjedde fra starten av 1990-tallet og fremover. Mye var også riktig. På mange områder ga fristillingen av offentlige virksomheter mer effektive tjenester og mer fornøyde brukere. Norge ble et bedre og mer moderne land. Nye selskaper ekspanderte.

Kroneksemplet er det som skjedde på utvalgsleder Tormod Hermansens hjemmebane: omvandlingen av det trauste Televerket til det globale telekomselskapet Telenor – et lokomotiv i norsk, teknologisk næringsliv.

Les også

Nå skrotes stoppeklokkene

Noe gikk likevel galt på veien i årene som fulgte. Det som begynte som en ambisjon om fristilling, ble for ofte til en tvangstrøye i mange deler av offentlig sektor. Under skiftende regjeringer har det å styre etter mål blitt til en pervers, detaljert målstyring som ikke tjener noen. Og markedstenkningen har fått innpass på områder der den ikke har noe å gjøre, og nærmest virker mot sin hensikt; med mindre effektivitet, unødvendige kostnader og ansatte som ikke får brukt det de kan.

ABE-reformens flate ostehøvelkutt gjør vondt verre, spesielt når de får fortsette i årevis. Stortinget har ofte bedt om en evaluering av kuttene. Regjeringen har nektet. Det er som Mjelva skriver: Kuttene skjer uten noen vurdering av om effektivisering faktisk er mulig. Da blir ikke resultatet mer effektive tjenester, men færre og dårligere tjenester.

Det er ikke bare ledelsen i Helse Vest, de ansatte ved Bergen fengsel eller lederen for Studentparlamentet i Bergen som slår alarm. Beskjeden er entydig i en rekke sektorer, og høres over hele landet: Dette går ikke lenger. Sakene hoper seg opp i domstolene. Sykehusene kan ikke lenger skjerme pasientbehandlingen. Nav-brukerne møter et system med enda mindre kapasitet til å følge opp den enkelte.

Sultefôring av kommuner, fylker og helseforetak kommer som en tredje pressfaktor. Høyreregjeringen satser kanskje på at frustrasjon og sinne mot de praktiske konsekvensene lokalt skal rettes mot de lokalt ansvarlige, ordførere og etatsledere som må gjennomføre kuttene. Da er det vårt felles ansvar å si ifra, og plassere ansvaret der det hører hjemme; hos flertallsregjeringen av Høyre, Frp, Venstre og KrF.

En annen retning er mulig. I Arbeiderpartiet holder vi fast ved løftet om tre milliarder kroner mer til sykehusene hvert år, og foreslår derfor 1,4 milliarder mer enn regjeringen til helseforetakene i vårt budsjettalternativ. Videre foreslår vi tre milliarder mer til kommuner og fylker. Med Ap ved roret nasjonalt, hadde Bergen hatt 126 millioner kroner mer i sitt 2020-budsjett, Vestland-kommunene til sammen 297 mill. kr mer, fylkeskommunen 91 mill. kr mer.

Noe som bringer meg over til Mjelvas etterlysning av statsmannskunst: Våre forslag er innenfor samme økonomiske ramme som regjeringens. Det handler altså om vilje til å prioritere. Det samme kan sies om alternativet til ABE og ostehøvelkutt.

Mjelva bruker kritikken mot høyreregjeringens kutt i brillestøtte og tannregulering for barn som eksempel på hvor vanskelig det er. Mon det. Arbeiderpartiet har gjennom hele sin styringshistorie tatt tøffe avgjørelser og vist evne til å stå i storm.

Høyresidens gjentatte, smålige kutt overfor for dem som trenger fellesskapet mest, mens de sterkeste i vårt samfunn skal skjermes, handler om noe annet. Det handler om et verdiskille i norsk politikk.

Det som vil kreve mest av lytteevne, lederskap og statsmannskunst, er nok «New Public Management»-oppgjøret, og oppfølgingen av dette. For her snakker vi om en tenkning som er innarbeidet i hele vårt styringssystem gjennom 30 år.

Da trengs en kraft som bare Ap har. Dels fordi vi har en unik kontakt med de ansattes organisasjoner, som vi nå vil utarbeide tillitsreformen sammen med. Dels fordi vi har så mye styringserfaring og kjenner systemene. Vi skal lytte, og så handle, i den rekkefølgen.

Velferdsstaten er Arbeiderpartiets hjertebarn, og vi vil alltid være dens fremste forsvarer. Nå er vi klare til å skrive et nytt kapittel i den historien. Jeg tipper Franken hadde nikket anerkjennende.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg