Det er ingen grunn til å toppe i ung alder

Topper man for å tilfredsstille enkelte foreldre, eller for å fremstå som en dyktig trener?

Publisert Publisert

FORSKJELL: Jeg mener man må skille mellom topping og differensiering, skriver Frank Kvithyll. ILLUSTRASJONSFOTO: SCANPIX

Debattinnlegg

  • Frank Kvithyll
    Sunn idrett
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

Det hersker igjen en heftig debatt om tidlig topping og spesialisering i idretten. I BT denne uken var det en artikkel om «toppping» av fotballag i alderen 7-12 år! Bare det å tenke den tanken skremmer meg. Hva er formålet hos treneren? Er det å vinne? Er det å tilfredsstille de foreldre som mener deres egne barn er bedre enn andre? Eller er det for å fremstå som en dyktig trener?

Vel, ingen av disse punktene gir grunn for noen «topping» av lag spør du meg, for det finnes ingen gode grunner i den alderen. Det er et konstant jag og press om at man skal prestere i tidlig alder. De som er litt bedre enn andre, blir ofte prioritert både på treninger og ikke minst kamper. Er det kun de som skiller seg ut mellom 7— og 16-årsalderen som skal ivaretas og utvikles, og som blir de store stjernene i voksen alder?

Fotballtrener:

Les også

- Jeg ønsker å «toppe» fotballaget

Da er det bedre at man differensierer gruppene på treningene, for å sikre utvikling på alle. Ofte verdsettes de flinkeste barna, som sees på som mest talentfulle, både av sine jevnaldrende og av de voksne rundt. Derfor er det viktig at man ser potensialet hos alle, slik at barn får oppleve mestring på sitt nivå, og i mindre grad fokuserer på å sammenligne seg med de andre.

Jeg mener man må skille mellom topping og differensiering . I topping ligger det en negativ oppfatning av at kun de beste får spille, med ett mål: nettopp å vinne. Her er man mindre opptatt av utviklingen. Konsekvensen av dette er at det kun er de beste som alltid får spille, og de nest beste blir sittende å se på. Eller kanskje er man så heldig at man får komme utpå noen minutter dersom seieren er «sikret», for at treneren kan ha et «alibi» om at alle fikk spille.

Resultatet av topping vil da være at mange av de som føler de blir nedprioritert, slutter. Men man tenker ikke ofte på hva disse bruker tiden sin på? For mange er det viktig å ha en aktivitet å holde på med i fritiden. Å toppe lag er en uting og bør ikke forekomme.

Anders Fältnäs:

Les også

Snakket om topping gjør meg urolig

Ser man på differensiering så er man inne på å legge til rette for utøverne, på det nivået man er. For å kunne differensiere gruppen, er man avhengig av å ha flere dyktige trenere på laget, som har som mål å utvikle hvert enkelt individ. Før man gjør dette, er det viktig at man prater med foreldrene på forhånd og informerer om hvorfor man gjør dette.

Ved å differensiere etter nivå, vil man oppleve at alle utøverne føler en mestring, og at de lykkes med de ting de prøver på. Alle skal trene like mye og ha like god oppfølging. Dette gir også et bedre samhold i gruppen som helhet. Jeg vet det er regionale forskjeller for hvordan man har tilrettelagt for seriespillet. I de regioner hvor det er delt inn eksempelvis i A-, B— og C-grupper, etter nivå, vil man her kunne delta på kamper med andre på samme nivå.

BT mener:

Les også

Ti bod for ein betre barneidrett

Alternativt er det å hospitere opp en klasse. Dette må man ikke se på som negativt, men heller som positive tiltak for å tilpasse opplegget for hver enkelt. I de regioner man ikke har denne muligheten med ulike nivå på puljene må man ikke være redd for å melde et lag opp en årsklasse — slik at man får spilt mot de som er på samme nivå.

Man må legge til rette for alle ferdighetsnivå. Slik kan man ta vare på alle og skape følelsen av å utvikle seg. Man må lære seg å vinne og tape for å utvikle seg.

Begynner man å se litt bak disse «toppingene» og «tidlig spesialisering» av utøvere, så er faktisk resultatet ganske nedslående. Om man som trener eller forelder ser på helheten for et barn/en ung idrettsutøver, så er det mange faktorer som spiller inn. Er man født tidlig på året, er det dokumentert at disse har et fortrinn når det gjelder utvikling fremfor dem som er født sent på året.

Fortvilte foreldre:

Les også

Ikkje råd til å spele fotball

De skal fokusere på skole , de skal være med venner — og de skal ha et sosialt liv utenfor idretten. De krav som stilles til unge utøvere i dag, fører også til et stort frafall. Og det som er overraskende er kanskje at frafallet er vel så stort blant dem som ble ansett for å være de beste, dem som fikk best oppfølging og som trente mest.

La meg også si at jeg er for mye trening, for det øker sannsynligheten for å bli god over tid. Det er her man utvikler seg, men dessverre så er det slik at en del spillere ofte får en større kampbelastning enn treningsbelastning. Det stilles krav til at «de beste» er med å spiller på flere lag, i tillegg til å trene 4-5 ganger i uken. Dette fører ofte til en enorm belastning på disse utøverne. Og hva om de i tillegg skulle være så heldige å drive med flere idretter, må man da i en alder av 12 år ta et valg om hva man skal fortsette med?

Dette bringer meg igjen tilbake til «topping» og «spissing» av utøvere.

Jeg er også litt kritisk til måten de store forbundene faktisk er med på å drive frem dette. Tar man håndball f.eks: Her er det bylagsturneringer når spillerne er 15 år. Det er nettopp opprettet et 15-årslandslag, vi har Bringserie og Lerøyserie. Formålet med Bringserien og Lerøyserien, støtter jeg.

Det å få spilt i en nasjonal serie, gir nye utfordringer og utviklingsmuligheter. Men, det er et stort MEN. Hva gjør trenerne for disse lagene? Jo, som oftest blir jaget etter å vinne så stort, at de nest beste, som har vært med på laget gjennom flere år - blir satt til side. Man henter de beste spillerne fra andre klubber, med målsetting om å vinne.

Heldigvis er det satt noen begrensninger i forhold til dette før fylte 16 år, men tar man Lerøyserien, så er det fritt frem. Dette ødelegger laget, det gir ikke de nest beste noe alternativ, og fører ofte til at de slutter - selv om det kanskje er disse som hadde blitt de beste seniorspillerne.

Idrettsforbundet er kritisk til mye organisert idrett:

Sunn Idrett gjennomførte nylig en undersøkelse blant håndball og fotballspillere født i årene 1997-2003. Her viser bla.a. resultatet at det viktigste for dem er utviklingen som lag, og en trener som ser hele gruppen. Vi ser også at flertallet som vurderer å slutte med idrett, kommer av et økende press — og at det går utover skole og venner.

«Topping» av lag for å vinne , ødelegger for alle parter. Trenere, og ikke minst foreldre, må tenke langsiktig. Det er de færreste som er dyktige i sin idrett i ung alder, som slår igjennom på seniornivå. La klubbene, med dyktige trenere, utvikle utøvere gjennom langsiktig og målrettet treningsarbeid.

Heidi Løke ble kåret til verdens beste håndballspiller i 2014, i en alder av 32 år. Hun debuterte på A-landslaget i 2008, i en alder av 26 år!

Tenk langsiktig utvikling og ta vare på alle.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg