Jeg er bare et lite skrik i en stor verden

Mange sliter med å tro på våre sinnssyke historier, skriver en som har vært offer for overgrep.

TRYGGHETEN BORTE: Det lille barnet skulle vokse opp i trygghet og harmoni, men opplevde at noe eller noen forstyrret det, skriver Jürgen Decker, medlem i Landsforeningen mot seksuelle overgrep. Illustrasjonsfoto.

Debattinnlegg

Jürgen Decker

Det har vært flere saker i media om overgrep i barnehager i det siste, både i Tromsø og i Bergen. Mange viser sin avsky, ofte på en slik måte at en skulle tro de ikke hadde hørt om overgrep før.

Jürgen Decker

Mange sliter med å tro på våre sinnssyke historier. Men for oss er de ikke så sinnssyke, de er en del av vår verden. De er en del av det mennesket vi er. Men det mennesket er ikke like helt som mange andre, vi har en sykdom som mange ikke ser, eller forstår.

Det lille barnet skulle vokse opp i trygghet og harmoni, men opplevde at noe eller noen forstyrret det. Vi tiet om det som skjedde. For hva ville skje hvis mor eller far fikk vite om hva som skjedde i hemmelige rom? Kanskje det til og med var far eller mor som var i det hemmilige rommet med oss.

Dette er barnehagesaken i Bergen:

Les også

Fem spørsmål og svar

Vi gikk til samtaler, men vi holdt kjeft. Hvis ikke kunne det bli enda mer vondt for oss og de som sto oss nær. Etter hvert vokste vi opp. Vi så oss selv i speilet og tenkte: så stygg jeg er. Men vi visste ikke helt hvorfor vi syntes det. Vi følte at alle andre også så på oss som stygge. Vi vasket oss i dusjen til blodet fløt, men ble ikke renere eller penere. Vi stilte oss samme spørsmål hver gang: hvorfor er jeg som jeg er?

Som oftest fant vi ikke svar. Vi gikk til forskjellige fagpersoner for å finne svar. Det vi fikk tilbake var bare at vi var litt spesielle. Vi gikk rundt i mørket og skjønte lite. Til tider ble mørket så mørkt at vi bare ønsket at det skulle bli helt mørkt. Da ville freden senke seg over oss.

Vi trengte ikke stille noen spørsmål. Men i dette mørket fantes det noen som trodde på oss som menneske. Det kunne være et medmenneske, det kunne være en fagperson.

Kommentator Ingvild Rugland:

Les også

Tid for å holde hodet kaldt

Da vi fikk følelsenav å ikke være alene, ble alt mye bedre. Det var andre som visste hva vi følte. Vi var ikke alene og ensomme, vi var ikke lenger utskudd som andre så ned på.

Så går det en tid , og det største trollet kommer og sier at alt det du fikk er galt. Hva skjer med livet ditt da? Jo, det raser sammen og alt du ønsker er å forsvinne fra det store intet. Det du en gang var, er plutselig ingenting. Hvis man ikke er ingenting, hva er man da? Jeg vet hvem jeg er, samtidig så vet jeg heller ikke hvem jeg er fordi noen har tatt det fra meg.

Hvorfor skal jeg som har opplevd at så mye er tatt fra meg, oppleve at man tar livet fra meg igjen? Jeg er et menneske som roper om muligheten til å leve. Ikke kvel ropet mitt, jeg vil leve. Jeg er bare et lite skrik i en stor verden. Men sammen med mange andre blir skriket så høyt at dere blir nødt til å høre dette skriket som roper etter et liv. Som roper etter muligehten til å leve et liv. Å ikke bare ha et liv.

Vær så snill alle sammen: Ikke gi opp. Ja, jeg ønsker selv innimellom å gi opp, for da vil jeg få fred. Men hva med alle andre etter meg? Hva om jeg får muligheten til å få noen år med et godt liv? Kansje fem år med et godt liv er verdt 40 år med dritt?

Ja, jeg vil prøve å kjempe.

Dette er en redigert versjon av et blogginnlegg fra jurgendecker.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg