Kristendom gjennom 1000 år er felleseie

Å markere jubileene i årene fremover er en anledning til å løfte frem den store samtalen om historie og drømmer for fremtiden.

I 2030 er det 1000 år siden slaget på Stiklestad. Her er Olav den hellige gjenskapt under Stiklestad-spelet av Paul Ottar Haga.
  • Kristin Gunleiksrud Raaum
    Kirkerådsleder i Den norske kirke
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Om syv år markeres det at det er 1000 år siden slaget på Stiklestad, men mange tusenårsmarkeringer er allerede i gang!

I 2021 var det 1000 år siden møtet mellom Olav Haraldsson og Dale-Gudbrand på Hundorp, der de kjempet om hvilken Gud som var den sterkeste.

Tusenårsmarkeringen var et utmerket utgangspunkt for å fortelle om dette møtet mellom to, mildt sagt uenige, karakterer, men også en anledning til å snakke om religionsdialog i dagens kontekst. Så derfor gjorde man det.

Det er flere nasjonale markeringer. Fra Hundorp til Stiklestad i 2030. I fjor var det folkestyre, på Våler og Eidsvoll. I år er det Tore Hunds rike. Slik kan det sies at det pågår en slags jubileumsstafett i Norge for tiden.

Ifølge sagaen var det Tore Hund (til h.) som tok livet av Olav den hellige. Her er dødsøyeblikket gjenskapt av Peter Nicolai Arbo.

Kristendommen er innvevd i alle de tema som nasjonaljubileet berører – og det skal den være. Alle jubileene handler om fortid, fremtid og samtid – og hvordan fortiden er hjelp til å forstå samtiden.

Slik bidrar jubileene til å løfte viktige problemstillinger om hvilket samfunn Norge skal være, og historien og verdiene landet bygger på.

På Moster er det nasjonale jubileet for å markere innføringen av kristenretten i gang. Der markeres overgangen fra maktsamfunn til rettssamfunn. Moster 2024 har som motto: Feirar fortid og formbar fremtid, og er særlig rettet inn mot barn og unge.

Et helt sentralt perspektiv i markeringen av at kristenretten ble innført i 1024, er at lovene er uttrykk for de verdiene et samfunn til enhver tid er bærer av. Lovene endres, de omformuleres og byttes ut, i tråd med samfunnets og verdienes endringer.

I år 995 skal Olav Trygvasson ha gått i land på Moster i Bømlo og grunnlagt kirken i Norge. I 1995 ble derfor Den norske kirke sitt 1000 årsjubileum feiret på Moster. På bildet er Moster gamle kirke fra 1100-tallet.

Det er bare å huske på at 2022 markerte at det var 50 år siden sex mellom menn ble avkriminalisert, og samtidig diskuterte man et lovforbud mot konverteringsterapi.

Slik har det egentlig alltid vært. Se for eksempel på uttrykket øye for øye, tann for tann. Dette omtales ofte som et brutalt prinsipp og uttrykk for menneskers råskap. Uttrykket er hentet fra Den hebraiske bibel/Det gamle testamente.

Før det ble innført, kunne en straff langt overgå en forbrytelse i omfang. En mann som hadde voldtatt en kvinne eller drept et annet menneske, kunne bli straffet med at hele hans slekt eller landsby ble utryddet.

Da medførte det nye prinsippet øye for øye, tann for tann at straffen skal stå i forhold til forbrytelsen.

Kristin Gunleiksrud Raaum mener kirkejubileene i årene fremover er en anledning til å løfte frem de store samtalene.

Kristenretten som ble vedtatt på Moster i 1024, inneholdt regler om alt fra dåp og gravferd, om faste og kirkebygging, om helligdager, trolldom og plikter for prest og biskop.

Den bygget på ideen om at det finnes noe som er rett, uavhengig av maktforholdene i samfunnet. Det var den retten som sprang ut av Gud.

I den eldre Gulatingsloven fantes det regler som pekte på et samfunn der makt ga rett. Kristenretten vitner om en ny tid, der samfunnet tar ansvar for de svakeste.

Begrunnelsen for dette var at alle mennesker var skapt i Guds bilde. Ut fra denne ideen vokste det frem en plikt til å ha omsorg for de svakeste, og en idé om individet.

Professor Jørn Øyrehagen Sunde skriver om innføringen av kristenretten: «Det er i dag vanskelig å forstå kor radikal endring kristningen av samfunnet var. Fram til den tid var styrke og makt gode i seg selv, og makt ga rett. Men med kristningen vart makt og rett skilt – rett var noko som sprang ut av Guds vilje og ikkje av forhold mellom menneske.»

Les også

Byrådene møttes i kirken som tenåringer. De tror Jesus ville stemt MDG.

Det er alltid dilemmaer knyttet til markering av jubileer. Det er dilemmaer knyttet til Olav Haraldsson og til kristningen av Norge. Men i disse dilemmaene ligger jo muligheten til å få frem en større bredde i både historiefortellingen – og forståelsen av samtiden.

Et eksempel på dette er forestillingen om at et mangfoldig samfunn er noe som utviklet seg i Norge fra 1970-tallet. Men dette er jo ikke riktig. Det finnes mange historiske spor etter samhandling i store deler av landet mellom det samiske folket og vikingene.

Trolig er vikingtiden mye mer sammensatt og kulturåpen enn det av og til fremstilles som. Fortellingen om Norge på tusentallet er en fortelling om mangfold og kulturmøte, akkurat som fortellingen om Norge i 2030 er det.

Kirken har vært et samlingspunkt i vanskelige tider. Bildet er av Oslo domkirke like etter terrorangrepet 22. juli i 2011.

Siden fortellingen om Norge er en vev med mange tråder, er også nasjonaljubileet det samme. De mange fortellingene viser at Norge alltid har vært mangfoldig, i utvikling og i tett kontakt med resten av verden.

Det er ingen grunn til å skape en motsetning mellom å utforske og markere kulturarven – inklusive kristendommens betydning – og å løfte frem at Norge er et mangfoldig og flerkulturelt samfunn.

Norge har en grunnlov som fastslår både kristendommens plass OG et mangfoldig og flerreligiøst samfunn. Norge trenger å snakke om historie, om røtter, om kulturarv og om utviklingen av en nasjon. Men historie blir gjerne siling av fortid, og den silingen må gjøres bevisst.

Les også

Eg kjem aldri til å gløyme denne opplevinga

Overskriften for jubileumsstafetten; Nasjonaljubileet 2030 – Norge i tusen år, gir anledning til å reflektere over utviklingen av Norge som en nasjon.

Det er nok av eksempler på hvordan nasjonalisme blir innovervendt og farlig. Det er nok av eksempler på at å snakke om nasjon handler om ekskludering, diskriminering og usynliggjøring.

Men nettopp i dag, hvor det brenner i Europa, der Ukraina kjemper for sin eksistens som selvstendig nasjon, er det viktig å snakke om hva en nasjon er. Ukrainas historie blir misbrukt av Russland, og brukt som begrunnelse for et brutalt angrep.

Jubileene bærer i seg et trassig ønske om å forstå hverandre bedre. Det ligger bak prosjektet Ungdommens Hærpil. I historisk tid fungerte hærpilen som en beskjed om at folk skulle samles til ting, møte eller kamp.

I dag er hærpilen en oppfordring til unge for å kjempe for det som er viktig for dem, med dagens kampmidler; dialog, demokratiske verdier og ytringer i det offentlige rom.

Å markere jubileene i årene fremover er en anledning til å løfte frem den store samtalen. Om historie, røtter, om drømmer for fremtiden og hva vi som folk må ta tak i dag.

Norge trenger denne anledningen – den handler om hvem det store viet er, og hvem dette viet vil være, her og nå.

Publisert: