Jeg trodde jeg kunne klare alt, bare jeg jobbet hardt nok

Da jeg var 17 år, begynte kroppen å svikte meg mer og mer.

«I et samfunn bygget på prestasjoner er det lett å glemme å leve», skriver ME-syke Embla Klausen Herland.
  • Embla Klausen Herland
    Askøy
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg så et innlegg på Instagram i dag med et sitat som skulle være inspirerende:

«EVERYTHING in your life is a consequence of YOUR previous actions.» (Alt i livet ditt er en følge av dine tidligere handlinger, red.anm.)

Personen som la dette ut, talte sterkt for at man styrer sitt eget liv og veien livet tar. Om det skjer noe positivt eller negativt, er det kun dine egne handlinger som står bak. Med andre ord: Jobb til du når målene dine, og hvis du ikke har nådd dem: Bare ta deg sammen.

Det fikk meg til å tenke, er det virkelig så enkelt?

Jeg har alltid vært en ekstremt dedikert og målrettet person. Fra første dag på barneskolen jobbet jeg baken av meg for å lære mest mulig, og kanskje også for å gjøre lærerne glade. Jeg har aldri vært et naturtalent, og har måttet jobbe for å lære. Da jeg begynte å få karakterer på skolen, lå jeg som regel mellom karakterene fire og seks, men det etter søvnløse netter med lesing, pugging og stress.

Les også

På videregående kunne Vilde bruke over 12 timer på skole­arbeid. Likevel hadde hun dårlig sam­vittighet om kvelden.

Denne måten å leve på var nok ikke bærekraftig i det lange løp, men jeg fortsatte å pushe meg til bristepunktet, fordi jeg visste hva jeg ville: få gode karakterer. Jeg gikk ut av ungdomsskolen med et snitt på 4,9. Ikke verst, men for meg som hadde sittet våken i utallige netter med mentale sammenbrudd og pugget meg i hjel, føltes ikke 4,9 som den største bragden. Ikke kom jeg inn på skolen jeg ville heller.

Er det dette sitatet handler om? Er grunnen til at jeg ikke kom inn på skolen, at jeg ikke jobbet hardt nok? Det var iallfall slik jeg hadde tolket det som en overarbeidet 15-åring, overbevist om at jeg sikkert kunne vært våken enda en time. Det var min egen feil at jeg ikke jobbet nok. Jeg var sikker på at jeg kunne komme akkurat hvor jeg ville. Jeg måtte bare jobbe hardere.

«EVERYTHING in your life is a consequence of YOUR previous actions.»

Det man kan diskutere, er hvordan denne holdningen gikk drastisk ut over helsen min, både fysisk og psykisk. Man kan også begynne å lure på om dette konstante presset og en overarbeidet kropp var grunnen til at jeg sakte, men sikkert utviklet en ME-diagnose.

Det er en stereotypi at mennesker med ME er tidligere «flinke piker». Jeg kjenner mange med diagnosen som ikke tilhører den kategorien, men jeg er nok en av dem som gjør det. Da jeg var 17, begynte kroppen å svikte meg mer og mer. Jeg besvimte, gikk ned 15 kilo på et par måneder, blødde neseblod hver dag, var kronisk forkjølet og sov 90 prosent av tiden.

Som den sta 17-åringen jeg var, ville jeg likevel ikke gå til legen. «Jeg har for mye å gjøre til å bry meg om litt neseblod», tenkte jeg. Men min mor overtalte meg til slutt til å dra til legen.

Tre år senere fikk jeg ME-diagnosen, i 2021, etter å ha vært syk i tre år sammenhengende. Uansett hvor syk jeg var disse tre årene, jobbet jeg på. Jeg trente, gikk på skole, var i jobb og hadde hobbyer.

Da jeg fikk diagnosen, falt verden i grus. All jobbingen disse årene hadde ført meg inn i en ond sirkel, hvor jeg gradvis ble sykere og sykere. Fordøyelsen stoppet opp. Jeg klarte ikke å spise. Jeg var stort sett sengeliggende, hadde hjernetåke og feber.

Du tenker kanskje at tankesettet mitt endret seg, nå som jeg var blitt syk, men det gjorde det ikke, ikke i starten iallfall. «Det er min feil», var det første jeg tenkte etter å ha fått diagnosen.

«EVERYTHING in your life is a consequence of YOUR previous actions».

Jeg sa det til foreldrene mine: «Jeg har påført det meg selv. Jeg har ikke lyttet til kroppen min. Jeg har pushet meg for mye.» Jeg kom fort inn i en mørk tankegang. Det var min egen feil at jeg var syk, det var ingenting å sitte og være lei seg over. Det eneste jeg kunne gjøre nå, var å gjøre det beste ut av en dårlig situasjon.

Det tok likevel måneder før jeg klarte å gjøre «det beste» ut av situasjonen. Om jeg ville det eller ikke, begravde skyldfølelsen meg levende. Jeg skammet meg over å ha vært dum nok til å bli syk.

Samtidig begynte jeg å revurdere hele tankegangen min om livet. Jeg hadde alltid vært innstilt på at jeg kunne få til akkurat hva jeg ville, jeg måtte bare jobbe. Med en ME-diagnose, og minst 50 prosent mindre kapasitet enn friske mennesker, virket dette ikke lenger realistisk.

Jeg fikk tydelig beskjed av legene om at enhver belastning kunne ha alvorlige konsekvenser for sykdommen min. I verste fall kunne jeg bli 100 prosent sengeliggende. Jeg har ikke fått det konstatert, men jeg tror jeg havnet i en depresjon etter dette.

Les også

Jobb å leva av, ikkje for

Livet var snudd på hodet, og tankegangen «push deg selv til du klarer det» var nå blitt «push deg selv og si ha det til det du har igjen av livet ditt».

Jeg fant senere ut at autoimmune sykdommer går igjen i familien. Og selv om jeg kanskje har gjort noe for å trigge dette genet, har jeg ingen garanti for at jeg ikke hadde blitt syk uansett. Jeg har i ettertid fortsatt å jobbe mot målene mine, men har en forståelse for at alt ikke blir som man tror, og at det er greit. Det viktigste for meg er å ha et godt liv med god helse.

Så da spør jeg meg selv, tar egentlig sitatet «EVERYTHING in your life is a consequence of YOUR previous actions» livet med i beregningen? Er det slik at alle, uansett forutsetninger, kan oppnå det de vil om de bare jobber hardt nok? Og er det i det hele tatt forsvarlig å jobbe seg i hjel for å nå et mål?

I et samfunn bygget på prestasjoner er det lett å glemme å leve i løpet av prosessen. Hva med å ta ting som det kommer, kanskje du når målet ditt likevel?

Publisert: