Selvmord gjelder oss alle

Kjell Roger mistet sin sønn i selvmord. Nå krever han og LEVE nye tiltak.

Publisert:

NULLVISJON: Kronikkforfatter Kjell Roger Soleim fra LEVE Hordaland med sin sønn Markus Songe-Møller Soleim, som senere tok livet sitt. Nå har LEVE fremmet et forslag om nullvisjon for selvmord overfor bystyret i Bergen. Foto: Privat

Debattinnlegg

Kjell Roger Soleim
Styremedlem i LEVE Hordaland

Han kunne godt kalles velfungerende, men oppfattet det vel slik at han ikke fungerte helt på samme måte som de fleste. Hva vet vi?

Vennene i Volda, hvor han studerte journalistikk, sa at han ikke snakket så mye om seg selv. Og han tok med seg hemmeligheten i graven. Ingen vet hvorfor han tok sitt eget liv.

Den natten for tretten og et halvt år siden da vi fikk vite at han var funnet død på hybelen, trodde vi først at han måtte ha fått et illebefinnende. Vi hadde kjent ham i tyve år og åtte måneder, men noe ved ham forble ukjent for alle. Vi kunne diskutere mangt og meget med ham, tekster han skrev, melodier han komponerte. Men det må ha vært noe han aldri snakket om.

Han het Markus. Han er min sønn.

Hva kunne ha gjort en forskjell? Vi vet ikke. Men mange som har opplevd at en av ens nærmeste har tatt sitt eget liv, ønsker å synliggjøre selvmord ikke bare som en individuell tragedie, men også som et samfunnsproblem. Derfor har LEVE Hordaland (Landsforeningen for etterlatte ved selvmord) ved hjelp av innsamlede underskrifter fremmet et innbyggerforslag overfor bystyret i Bergen om nullvisjon for selvmord.

Les også

«Når livet blir for stort»

En nullvisjon er selvfølgelig en utopi som vanskelig kan realiseres. Vi har likevel tro på at en slik visjon kan bidra til å få politikere og relevante fagmiljøer til å ta problemet mer på alvor og gjøre hva de kan for å få redusert antall selvmord. De siste årene har antallet vært mer enn tre ganger så høyt som antall dødsulykker i trafikken. I 2015 var det fem ganger så mange. Og her ser en nullvisjon ut til å ha hatt positiv effekt.

Følg BTmeninger på Facebook og Twitter. Slik kan du sende meninger til oss!

Selvmordsforebygging er allerede innarbeidet på ulike plan i Bergen kommune. Blant annet er det i flere år blitt satset på et pilotprosjekt for selvmordsforebygging i Fana og Ytrebygda skoleområder. Et såkalt portnerkurs, med opplæring i å bli oppmerksom på selvmordsnære elever, tilbys alt personell i skolen, barnevernet og skolehelsetjenesten.

Markus Songe-Møller Soleim Foto: Privat

Sosialpedagogiske rådgivere, sosiallærere, SFO-ledere, helsesøstre og andre som kan ha en støttefunksjon for elever i faresonen blir tilbudt kurset «Førstehjelp ved selvmordsfare». Kommunen har også etablert Livskrisehjelpen som et lavterskeltilbud til alle grupper av befolkningen, hvor man kan henvende seg når andre utveier synes blokkert.

Men til tross for alle kommunale selvmordsforebyggende tiltak – og trass i statens satsing på selvmordsforskning – viser tall fra Folkehelseinstituttet og Statistisk sentralbyrå at selvmordstaten ikke har hatt noen synkende tendens de siste 20 årene. Det er dette som er bakgrunnen for nullvisjonen. Det trengs en mer ambisiøs satsing.

Det satses friskt på trafikksikring, midtskiller veier tungt i statsbudsjettet, og de redder liv. Tilsvarende satsing på selvmordsforebygging kunne kanskje ha reddet like mange liv. LEVE Hordaland ønsker derfor å utvide noen av de eksisterende tiltakene og etablere nye.

Et par eksempel: Livskrisehjelpen tilbyr en hjelpetelefon – fra kl. 08.30 til 22.30 på hverdager og fra 12.00 til 20.30 på helligdager. Men vi vet at mange selvmord – og det vil si mange livskriser – skjer om natten og i helgene. Vi vet ikke hvor mange liv som kunne reddes dersom Livskrisehjelpen kunne være tilgjengelig hele døgnet, hverdag som helg. Men det synes opplagt at tjenesten ville bli mer effektiv dersom man utvidet den.

Vi vet heller ikke hvor mange skoleelever som er blitt reddet gjennom det selvmordsforebyggende pilotprosjektet i Fana og Ytrebygda. Men i den grad målgruppene gir tilbakemelding om at satsingen virker fornuftig, vil en utvidelse av prosjektet til de andre bydelene være en logisk konsekvens.

Det har lenge versert en «sannhet» om at nitti prosent av dem som tar sitt eget liv, har slitt med psykiske lidelser. Det er riktig at psykiatriske pasienter er spesielt utsatt for selvmordsfare, men en doktorgradsavhandling fra 2013 viser at en god del av unge menn som tar livet sitt, har vært tilsynelatende velfungerende helt til det siste.

Kanskje har de «bare» ikke hatt noen å betro seg til. Kanskje har de en ulykkelig kjærlighetshistorie eller en stygg mobbehistorie av den typen de fleste greier å takle – gjerne fordi de fleste har noen de tør og kan snakke med. Kanskje gjelder dette også jenter og voksne av begge kjønn.

Les også

- Vi må tørre å snakke om det som gjør vondt

Etterlatte etter selvmord har gjerne ikke noe annet valg enn å respektere det valget en av deres nærmeste har tatt. Vi innser at en vi er glad i, ikke har sett noen annen utvei. Vi fortviler over det, men er nødt til å innse at slik er det. Men dette kan spore oss til å lete etter utveier hvor alt synes blokkert. Samtale kan være en slik utvei.

Det er ingen uvanlig erfaring at en samtale forløser tanker og gjør det mulig å endre perspektiv på saker og ting slik at problemer som syntes fastlåste, løser seg opp. Heldige er de som til riktig tid har hatt en samtalepartner som gjennom sine spørsmål eller kommentarer har inspirert til å fremstille problemene på nye måter, slik at uventede løsninger har dukket opp.

Av og til fantaserer jeg om at Markus skulle ha møtt Sokrates, en som kunne forløse tanker man selv ikke visste at man var i stand til å tenke.

Slik som drømmen hos Olav H. Hauge: «… at dører skal opna seg, at berget skal opna seg, at kjeldor skal springa – at draumen skal opna seg, at me ei morgonstund skal glida inn på ein våg me ikkje har visst um.»

Vi kan ikke alle være Sokrates. Men det finnes metoder for å lytte og skjerpe oppmerksomheten i forhold til dem som kan være i faresonen for å begå selvmord. Disse metodene burde gjøres obligatoriske for helse- og skolepersonell, men vi må innse at dette gjelder oss alle. Først da kan nullvisjonen ha en reell effekt.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg