Ja til tilfeldighetenes by

Nostalgiske og utopiske drømmebilder av Bergen er et hinder for en realistisk, usentimental og kraftfull byutvikling.

VELLYKKET: Damsgårdssundet er et eksempel på den mest vellykkete byutvikling på lenge, skriver artikkelforfatteren. Paul S. Amundsen, frilans

Debattinnlegg

På Eiendomskonferansen og Byyutviklingskonferansen snakket mange om Bergens fremtid, og i januar kommer Bergenskonferansen også. Mange tegner drømmebilder av byen. Men blant byens kritiske kjennetegn er jo alt det ugreie og uplanlagte. Hvordan planlegge for det uønskede som likevel vil være der – og som Bergen behøver?

På et spørsmål om drømmebyen viser byråden for byutvikling til Bergen for 700–800 år siden som ideal for dagens byutvikling: kompakt, sentral, internasjonal, bilfri og rik på signalarkitektur. Og i en serie intervjuer med arkitekter får vi et fremoverblikk som ikke er så ulikt: bilfri, tett befolket, møteplasser, mangfoldig tilbud og sjø- og kollektivtransport. Utopi og nostalgi ser altså omtrent like ut, herlige idyller som kan bringe tankene til Bakkebygrenda.

Les også

Få meningene dine i BT

Men både utopien og nostalgien glipper på det som er selve kjernen i by, nemlig en intens miks av motsetninger som både tiltrekker og frastøter: rike og fattige, stygt og pent, trygghet og voldtekt, vellykkede og mislykkede, historieløse innflyttere og erkebergensere, gamle fine signalbygg og billig modernisme, maktinstitusjoner og avmakt, forfall og Lindgren-idyll. Mange er glad i byen fordi den har disse motsetningene. Andre unngår skyggesidene ved byen og frastøtes av dem, og foretrekker det gjennomregulerte kjøpesenteret.

I en studie i byen Bordeaux skjelnet forskerne mellom byfile og byfobe. De byfile kjennetegnes ved høyere toleranse for ting som ikke er på stell, og liker det til og med som en del av byopplevelsen. Det minner litt om rovdyrenes rolle i naturen: Vi er skrekkslagne over tanken på et konkret og livsfarlig møte med ulv, men tanken på at ulven kanskje finnes nær deg er spennende.

De byfobe i studien har andre verdier og liker andre sider ved byen: det velstelte, det nye, de trygge menneskene, lekeparkene og forhagene. Både de spenningssøkende byfile, de trygghetssøkende byfobe, og de som faller utenfor må finnes for at det skal være by.

Økonomen Ricard Florida løftet dette perspektivet til å gjelde forutsetninger for utvikling av næring, utvikling og vekst i en by eller region. Han hevder at om en befolkning har en andel på minst tretti prosent av «den kreative klasse» (beslektet med byfile, øker sannsynligheten for fremtidig positiv utvikling. Hans fire T´er ble lansert som interessante i byutviklingsperspektivet: toleranse, talent, teknologi og territorium. Han selv vektlegger toleransen sterkt, og ble kjent for den sterke korrelasjonen mellom en toleranseindeks og en kreativitetsindeks: Der det er toleranse for alle slags mangfold, er det også nyskaping og vekst.

Kan vi så utnytte byens mangfold i faglig forsvarlig byplanlegging? Utnytte svakhetene uten å utvikle dem? Generelt er planleggingen preget av for sterk arkitekturoptimisme og for liten forståelse av atferds- og opplevelsesmessige sider. Da feilbedømmer man lett arkitekturens reelle effekter, og går glipp av enda sterkere byutvikling enn man ellers kunne fått. Nostalgiske og utopiske drømmebilder av Bergen er et hinder for en realistisk, usentimental og kraftfull byutvikling.

Les også

Ja til tilfeldighetenes by

Et eksempel er den kanskje mest vellykkede byutviklingen på lenge, Damsgårdssundet. Det ligger i levekårssonen Solheim nord som scorer lavest i Bergen på mange levekårsfaktorer. I tillegg ligger det nordvendt, og i skyggen av Løv-stakken. Likevel har man gjennom langsiktig, velorganisert gjennomføring lykkes med å bygge og selge opp mot 1500 boliger som selges til høye kvadratmeterpriser fra 55.000 til 80.000, og man har etablert mange og store nye kontorbygg med tusenvis av arbeidsplasser.

Paradokset er at dette nye og bygningsmessig eksklusive området trolig har oppstått ikke bare til tross for, men også på grunn av lave levekår der. Dette er en velkjent og dokumentert mekanisme i det man kaller gentrifisering.

I forfallsområder går eiendomsprisene ned og stigmatiseringen opp. Det gir mulighet for at mindre bemidlede mennesker flytter inn i boliger og lokaler. Levekårene blir dårligere, sosial problematikk øker, men i dette finnes også innslag av kreativitet, kunst og jobbskaping. Over tid medvirker det til at investorer og planleggere får øynene opp for områdets verdier. Så gjør man smarte grep i infrastruktur som å forkorte gåtiden til sentrum vesentlig med Småpudden og utvikler etter hvert sjøfront og områdekvaliteter.

Gradvis endres bydelens identitet fra forfallets bydel til et spennende urbant miljø som nettopp profitterer på det store spennet i levekår. Men bydelen beholder sin kapasitet for å integrere også det uønskede. Hvis planleggerne fremover setter ressurser i å styrke også denne siden ved Damsgårdssundet, gjennom tverretatlig samarbeid, vil identiteten vokse i retning av ekte, autentisk by og ikke bare en polert forstadsbebyggelse.

Disse mangfoldsmekanismene fungerer godt i de gamle, sentrale bydelene, og særlig ser man det i Sandviken. Der har det «alltid» vært en miks av høye og lave levekår samtidig som bydelen har vært veldig attraktiv å bo i. Det er lignende konsentrasjoner av kommunale utleieboliger som i Solheim, ganske trangt ute og inne, gater med forfall og kriminalitet, men det gjør liksom ikke noe. Kanskje kan vi kalle det mangfoldets robusthet. Arna, Fana og andre landlige bydeler har ikke den samme kapasitet og evne til å leve med de lave levekårene, og er da heller ikke urbant attraktive miljø.

Les også

Sorgens torg

Konsekvensen av dette perspektivet blir å jakte eiendom i områder med lave levekår, og så begynne en god og langsiktig byplanlegging der første fase består i å legge til rette for kreative miljøer. Sannsynligvis er innfasingen og tilrette-leggingen for de rette aktørene vel så viktig som selve den fysiske planleggingen.

«Tilfeldighetenes by» er brukt nedsettende om Bergen. For ensidig fokus på planlagte strukturer leder i feil retning om hva by er. Vil man unngå opplevelse av det uplanlagte, får man holde seg til kjøpesentrene der ingenting er overlatt til tilfeldighetene. I byens positive og negative mangfold ligger selvsagt også innslag av dårlig byplanlegging i et komplisert bilde av kryssende hensyn. Likevel bidrar det til at vi faktisk har en autentisk, rotete, fin og stygg by som er til å bli glad i. SpaceLab har i en kronikk også pekt på et lignende perspektiv på byutviklingen. Og denne kronikken etterlyser også utvidet forståelse for urbanitet

Neste store mulighet i Bergen må da være Laksevåg fra Puddefjordsbroen og nordvestover. Det er i grunnen bare å følge etter rusmisbrukerne for å finne verdiene.