Eurovision-debatten er alvorlig syk

Israelere må få lov til å gjøre gjennombrudd uten å måtte bli holdt ansvarlig for sin egen regjerings politikk.

VANT GRAND PRIX: Seieren til Israels Netta Barzilai blir brukt av norske politikere til å skape splittelse, skriver Trygve Opheim. Foto: Terje Bendiksby, NTB scanpix

Publisert:

Konfettien hadde knapt landet på Eurovision-scenen før det tikket inn en tweet fra tidligere AUF-leder Eskil Pedersen: «Jaja. #FreePalestine».

I møte med Netta Barzilais låt «Toy», som fletter inn brennaktuelle temaer som kroppspositivitet og respekt for kvinner i en spennende musikalsk drakt, er det tilsynelatende bare nasjonaliteten til artisten som vekker Pedersens interesse.

Han er ikke alene om dette. SV har grepet anledningen til å advare mot å holde Eurovision-konkurransen på «okkupert jord» i Jerusalem. For alle som gledet seg over at Europa i et øyeblikk klarte å legge politiske stridigheter til side og feire spennende, rar og original musikk i fellesskap, er det frustrerende å se at arrangementet blir brukt til å skape politisk splittelse.

At millioner av TV-seere stemmer frem en låt som «Toy», er en åpenbar politisk seier for alle som ønsker et mer tolerant, inkluderende og likestilt Europa. Så vinner samtidig låten en konkurranse som har blitt kritisert for å nettopp å fronte det motsatte, med sceneshow hvor kvinner har vasket klær og blitt gjort til objekter gjennom seksualiserte innslag.

I lys av dette skulle man tro at man i et øyeblikk kunne legge bort politiske stridsøkser og feire at Europa samles rundt viktige allmennmenneskelige budskap. Sjelden har et innslag gjort det lettere for motstandere og forkjempere av Israel å tre ut av politiske skyttergraver og møtes til et øyeblikks forsoning.

Vi burde alle applaudere for linjer som «jeg er ikke en leke, dumme gutt» i kjølvannet av #metoo-bevegelsen, og glede oss over synet av at en kvinne som Netta vise en ubetinget stolthet over egen kropp i en tid med ekstreme kroppsidealer.

KONTRAST: Ingen ville tenke at Aleksander Rybak er et talerør for den norske regjeringen, skriver innsenderen. Foto: Scanpix

Men nei, mens europeere vandret ut i gatene for å feire en konkurranse som samler vest-, nord-, øst- og Sør-Europa på tross av Brexit, innvandringsproblemer og politiske friksjoner, vandret Pedersen og SV målrettet inn på sine politiske våpenlagre. At israelere som fronter gode, sunne verdier på den internasjonale scenen, skal bli møtt med kontant fordømmelse, fører ikke partene i Midtøsten-konflikten noe nærmere forsoning.

Israelere må få lov til å gjøre gjennombrudd, om det så er i form av nobelpriser eller musikkinnslag, uten å måtte bli holdt ansvarlig for sin egen regjerings politikk. Det er en selvfølge for alle som mener at det er Israels statspolitikk – og ikke nasjonaliteten til israelere – som er problemet. I Norge må vi klare å ha to tanker i hodet samtidig.

Ingen ville tenke at Aleksander Rybak er et talerør for den norske regjeringen, mens for Pedersen og SV virker dette nærmest som en selvfølge for den israelske deltakeren. At deres ryggmargsrefleks er å binde innslaget opp mot Palestina- og hovedstadsproblematikken, faller på sin egen urimelighet. Det er likevel befriende å se at millioner av europeere ellers makter å se forskjellen mellom israelsk statspolitikk og et musikkinnslag fra en israelsk artist.

At det samme ikke kan sies om fremtredende politikere og samfunnsdebattanter, burde bekymre oss alle.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg