Bedre ansvarsdeling kan løse flyktningkrisen

Noen få land i verden tar hovedansvaret for å huse mennesker på flukt, mens rike land fraskriver seg ansvaret i stadig større grad. Med en mer rettferdig fordeling av flyktninger og økt støtte til store mottakerland er flyktningkrisen mulig å løse.

KASTEBALLER: Migranter som ble reddet av skipet «Aquarius», fikk 17. juni gå i land i Valencia i Spania. Italia nektet å ta imot skipet, og det måtte seile rundt i Middelhavet i en ukes tid før det kunne gå til kai. Alberto Saiz / TT Nyhetsbyrån

Eirik Christophersen
Seniorrådgiver i Flyktninghjelpen

Antallet mennesker på flukt fortsetter å øke for sjette året på rad og har nådd 68,5 millioner. Majoriteten er på flukt i eget land eller har flyktet til et naboland. Tyrkia, Bangladesh, Uganda og Sudan tok imot to tredeler av alle nye flyktninger i 2017.

Uganda har tatt imot mer enn en million flyktninger de siste årene og var i fjor det landet som tok imot flest flyktninger i forhold til landets økonomi – 450 ganger flere enn om flyktninger hadde blitt fordelt etter størrelsen på lands bruttonasjonalprodukt (BNP).

Listen over hvilke land om tok imot flest flyktninger i forhold til økonomisk evne, viser at 19 av de 20 beste landene ligger i Afrika og Asia. Mange rike land tar derimot svært lite ansvar. Norge lå i 2017 på 40 prosent av hva Brutto Nasjonalprodukt (BNP) skulle tilsi, og tallet ligger an til å bli langt lavere for 2018, blant annet fordi antall kvoteflyktninger er redusert. De østeuropeiske EU-landene kommer enda dårligere ut. Og også Japan og Kina bidrar betydelig mindre enn det økonomien deres skulle tilsi.

Hjelpe dem der de er

Denne skjevfordelingen er til en viss grad et naturlig resultat av at de fleste flyktninger søker seg til nærområdene og ønsker å vende tilbake til hjemstedet så fort det lar seg gjøre. Men at flyktningene er så skjevt fordelt utgjør også en utfordring og er med på å gjøre det som er et håndterbart antall flyktninger globalt om til flyktningkriser.

De aller fleste flyktninger bør få støtte der de er. Men da er vi avhengig av at rike land er med å ta en større andel av regningen. FN og deres samarbeidspartnere hadde i mai kun mottatt 7 prosent av den økonomiske støtten som er nødvendig for å møte behovet for nødhjelp til flyktningene i Uganda i år. I Bangladesh er det tilsvarende tallet 20 %. Finansiering av hjelp til flyktningene «der de er» må bli mer enn tomme løfter.

Les også

«Svenske tilstander» vil prege valgkampen i Sverige

Ta imot flere kvoteflyktninger

Selv om de aller fleste flyktninger kan få og ønsker beskyttelse så nært hjemlandet som mulig, er det også noen som ikke kan få nødvendig trygghet og støtte i regionen. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) anslår at 1,2 millioner flyktninger har behov for å gjenbosettes som kvoteflyktninger i et annet land enn dit de har flyktet. Det tilsvarer under to prosent av alle som er på flukt i verden. Mens 189.000 fikk bli kvoteflyktninger i 2016, falt tallet til 103.000 i 2017.

Hovedårsaken til den kraftige nedgangen var at USA, som vanligvis tar imot flest kvoteflyktninger, reduserte antallet med to tredeler etter at Donald Trump ble president.

Om den rikeste halvparten av land i verden hadde tatt imot kvoteflyktninger etter økonomisk evne på samme nivå som Canada, hadde det tilsvart 1,3 millioner flyktninger per år. Det er med andre ord kun manglende vilje som gjør at så få får mulighet til å bli kvoteflyktninger. Dersom verden bare hadde tatt imot 300.000 per år, ville etterslepet av flyktninger som trenger å bosettes i et nytt land vært tatt igjen i løpet av få år.

Land som mottar få asylsøkere bør særlig kunne bidra i langt større grad. Norge har mottatt kun 1200 asylsøknader de første fem månedene av 2018, et historisk lavt tall, og bør derfor ta imot langt flere kvoteflyktninger enn de drøye 2000 som er lovet i 2018.

Les også

Flyktningspørsmålet skaper trøbbel for Merkel – får to ukers nådetid

Stans retur til Hellas og Italia

Også innad i Europa ser vi at ansvarsfordelingen er skjev. Manglende samarbeid fører nå til et kappløp mot bunnen hvor de landene som tradisjonelt har hatt en sjenerøs flyktningpolitikk, som Sverige og Tyskland, presses til å stramme inn fordi andre land ikke har fulgt deres eksempel, noe som har ført til at disse landene har mottatt brorparten av flyktningene som kommer til Europa.

Hellas og Italia bærer nå en veldig stor del av byrden på vegne av hele Europa, ettersom det er disse landene flyktningene først ankommer. Da er det helt feil når Norge og andre land returnerer asylsøkere til disse landene, slike Dublinavtalen gir mulighet for, men ikke krever.

EU-kommisjonen har innsett at manglende ansvarsfordeling kan true både Schengensamarbeidet og Dublinavtalen. De presser på for at Dublin IV, som det nå forhandles om, skal inneholde en begrensning i hvor mange asylsøkere ett land skal ta imot før andre land trår til. EU foreslår at øvrige medlemsland må forplikte seg til å ta imot asylsøkere fra de medlemslandene som mottar flest, og at det skal være en økonomisk straff for de landene som nekter å delta. Dette er gode forslag.

Les også

Syrisk flyktning i Bergen: Regnet minner meg om varme og kjærlighet

Behov for bedre ansvarsdeling

I New York i 2016 forpliktet verdens statsledere seg til å styrke hjelpen til flyktninger, bidra med økt og forutsigbar økonomisk støtte til vertsland som tar imot mange flyktninger, og å jobbe for bedre ansvarsfordeling ved at flere flyktninger blir gjenbosatt som kvoteflyktninger. Får vi til en slik ansvarsdeling, vil dagens antall flyktninger være håndterbart.

Det er på tide at statslederne som
undertegnet den såkalte New York-erklæringen, inkludert statsminister Erna Solberg, innfrir løftene.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg