Det er tøffere å være ung i dag

Undervisning i livsmestring bør ta utgangspunkt i livet slik det faktisk er, og ikke slik det burde ha vært.

VERRE: Å unnlate å sette ord på ting vi strever med, kan føre til både ensomhet, frykt, tabuisering og forverring av vansker, skriver innsenderne. NTB scanpix (illustrasjonsfoto)

  • Elisabeth Norman
  • Hege Eikeland Tjomsland

I kronikken «Fremtidens idealelev er et overmenneske» i BT 22. august argumenteres det for at det nye tverrfaglige temaet livsmestring og folkehelse kan ses på som et samfunnsøkonomisk virkemiddel for å øke menneskers produktivitet. Myndighetenes overordnede mål er, ifølge kronikkforfatterne, at elevene skal prestere mer og bli mer tilpasningsdyktige i skolen og samfunnet. Forfatterne stiller seg derfor skeptiske til innføringen av temaet.

Kan hende det ligger samfunnsøkonomiske motiv bak innføringen av temaet livsmestring og folkehelse. Kan hende temaet også kan ha positive samfunnsøkonomiske konsekvenser ved at det bidrar til å forebygge blant annet depresjon, angst, uføretrygd og sykefravær.

Gjør det i så fall noe? Vi kan vanskelig se hvordan.

Et samfunn vil være tjent med at alle i størst mulig grad opplever å mestre følelsesliv og relasjoner, arbeidsoppgaver i jobb eller skole, og hverdagen for øvrig. Enkeltpersonene selv vil også tjene på det, hvis vi skal legge den faglige definisjonen av «psykologisk velvære» til grunn: Positive relasjoner til andre, personlig mestring, autonomi, en følelse av mening, samt personlig vekst og utvikling.

Les også

Timen om livet

Med dette som utgangspunkt er det vanskelig å se hvordan samfunnsøkonomiske og individuelle hensyn i dette tilfellet kan komme i konflikt.

Hva er galt med å være tilpasningsdyktig? I kronikken argumenteres det for at man heller bør forandre systemet (les: «prestasjonsjaget») enn å jobbe for å gjøre elevene enda bedre i stand til å tilpasse seg det.

Vi mener at undervisning i livsmestring bør ta utgangspunkt i livet slik det faktisk er, og ikke slik det burde ha vært. Livet er tidvis vanskelig for de fleste av oss, og verden er et nådeløst sted å befinne seg i.

Det er tøffere å være ung i dag enn for noen titalls år siden, og mer komplisert skal det kanskje bli. Å ha mestringsopplevelser både når det gjelder eget følelsesliv, oppgavene en blir gitt, og omgivelsene en befinner seg i, vil ofte være det som skiller de tilfredse elevene fra dem som strever.

Hvorfor ikke da jobbe for at elevenes selvfølelse, identitet og opplevde mestring skal bli så robust som mulig, gitt at verden nå engang er slik den er?

En slik realisme utelukker ikke at skolen samtidig kan arbeide for at det faktiske og opplevde presset på elevene reduseres. Det mener vi helt klart også at den bør.

Vi tror at en innføring av faget livsmestring og folkehelse nettopp kan gjøre at fenomener som stress, utbrenthet, depresjon og prestasjonsangst diskuteres mer i skolen. Det kan i sin tur føre til økt bevissthet blant lærere om de uheldige sidene ved skolens prestasjonsjag, snarere enn en forsterkning av presset som allerede eksisterer.

Les også

Fremtidens idealelev er et overmenneske

Hva er alternativet til å jobbe med livsmestring og folkehelse i skolen? Innenfor psykologien og psykiatrien vet man mye om de negative konsekvensene av å ikke tematisere det som er vanskelig i livet. Å unnlate å sette ord på ting vi strever med, kan føre til både ensomhet, frykt, tabuisering og forverring av vansker.

Det er ikke så mye som skal til heller. For en som opplever panikkanfall, kan det bety mye å få vite at et slikt anfall er vanlig, ufarlig, og alltid går over etter fem-ti minutter. Som praktiserende psykolog treffer man likevel overraskende ofte voksne pasienter med angstproblemer som aldri har vært klar over dette.

Hva hadde det ikke betydd for disse menneskene å få denne kunnskapen allerede som barn, i stedet for å få vite det hos psykologen etter å ha slitt med angst i flere år?

Voksne vet også ofte skremmende lite om hvilke tankemønstre som opprettholder vanskeligheter, og hvilke tankemønstre som kan gjøre at en ond sirkel blir brutt. Her ligger allerede dagens barn og unge et godt skritt foran foreldre- og besteforeldregenerasjonen, mye takket være økt opptatthet av psykisk helse i skolen.

Selv om fokuset her først og fremst har vært på psykiske vansker, er det viktig å være klar over at faget livsmestring og folkehelse kommer til å handle om mye mer.

Livsmestring handler også om hvordan lærerne underviser, ikke bare hva de underviser i. Det tverrfaglige temaet vil kunne motivere til nye arbeidsmetoder for elever og lærere. Undervisningen i engelsk og matte trenger ikke nødvendigvis foregå inne i et klasserom stillesittende på en stol foran en pult. Særlig gutter på ungdomstrinnet, som strever med å forholde seg til en teoritung skolehverdag, forteller at de opplever mer livsmestring på skolen når lærerne legger til rette for mer variasjon og bevegelse i timene.

Andre temaer som kan bli berørt, er fysisk helse, levevaner, seksualitet og kjønn, rusmidler, mediebruk, mobbing, familievansker, omsorgssvikt, vold, forbruk og personlig økonomi.

Likevel er det kanskje ikke selve innholdet i faget som er det aller viktigste, men det som sies mellom linjene når læreren knytter undervisningen tettere til elevenes virkelighet, og setter av tid til livsnære tema i skolehverdagen: At det finnes forskjellige måter å mestre livet på, og at selve livet er noe som kan snakkes om.

Dette kan etter vårt syn gjøres både uten at normaliteten trenger å bli sykeliggjort, og uten at psykisk helse trenger å bli fremstilt som enda en ting man skal prestere.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg