De som ikke fikk være med i A4-gjengen

DEBATT: Tar du på deg utenfor-drakten, så blir du en del av oss. Skoletapere, rusmisbrukere, de som barnevernet ikke klarte å hjelpe.

UTENFOR: Hvis du vil tilbake i «det gode selskap» er det neimen ikke lett. Vi som er innafor slipper deg ikke så lett inn igjen, skriver Thomas Anthun Nielsen. NTB SCANPIX

Thomas Anthun Nielsen
Bergen

Hva er utenforskap? Er det en følelse, eller blir noen fysisk holdt utenfor samfunnet vårt? Hvordan er livet på utsiden? Slik begynner jeg podcasten min «Utenfor», som jeg lager om dagen. I den treffer jeg mennesker hvis eneste fellesnevner er at de er, eller føler seg utenfor.

De gir oss alle et innblikk i livene sine, enten de er vokst opp som homofil i et lite bygdemiljø i Nord-Norge eller har valgt å konvertere til en annen religion og går med hijab av egen fri vilje. Men mest av alt snakker jeg med mennesker som har havnet utenfor fordi de sliter med rus eller psykiatri.

Et av de beste svarene fikk jeg av en mann som har slitt med rus i en årrekke. Hans svar var rett og slett: – Det å leve i utenforskap, Thomas, det er som å holde med Brann. For når du får på deg den røde drakten, er alle like. Om du er bygutt, snobb eller stril, ja, du kan til og med være østlending og trønder, fra Fana eller Ghana. Med drakten på står direktør, ingeniør og montør sammen og synger «gullet ska hem!» for full hals.

På Stadion kan en pappagutt fra Fjellsiden diskutere laguttaket med en jente fra skyggesiden med topp innlevelse. Den konservative Askøy-presten kan klemme på en homofil mann som om de har vært gift i 25 år, i ren glede over å se en krepsefisker fra Sotra pirke inn seiersmålet mot selveste Rosenborg. Så lenge du har på deg den røde drakten. Og når vi reiser på tur, så er det vi med dem. Rødt mot hvitt. Bergen mot Oslo. By mot land.

Sånn ser vi for oss utenforskapet. Som å heie på Brann. For utenforskapet er stedet hvor de fleste som blir holdt utenfor får en gjeng. Mennesker er flokkdyr, de trenger en gjeng, sa Arild Knutsen, leder i Foreningen for Human
Narkotikapolitikk i episode fire. Homofile Ruben Hansen sa i episode tre at han savnet sin «tribe» oppe i Nord-Norge, der han ble holdt utenfor på grunn av sin legning.

Thomas Anthun Nielsen Privat

I utenforskapet spiller det nesten heller ingen rolle hvor du kommer fra. Livet der er ikke rosenrødt, og alle får plass i gjengen. Bare noen få er så utenfor at selv ikke de som lever utenfor, vil ha dem med. Tilhører du Rom-befolkningen i byen, så sliter du med å finne din gjeng.

Les også

En hul følelse av ensomhet har alltid vært med meg

Men får du være med, og tar du på deg utenfor-drakten, så blir du en del av oss, vi som er holdt utenfor av dem. Om du kommer fra en rik familie i Fana eller om dine foreldre er tredjegenerasjons sosialklienter fra Løvstakksiden. Her møter du andre skole-drop-outs, mennesker med psykiske lidelser, rusproblem, de som barnevernet ikke klarte å hjelpe, kort og godt alle de som ikke fikk være med i A4-gjengen.

Her står man sammen i utenforskapet. Og sammen med dine nye venner vokser skepsisen mot «de andre», de som ikke vil ha dem med i gjengen. Og opponeringen eskalerer, hvorfor skal vi følge samfunnets normer og regler når det samme samfunnet ikke vil ha oss?

Dermed vokser kløften. Hvis du vil tilbake i «det gode selskap», er det neimen ikke lett. Det er ikke som å bli Brann-fan. Det er lett å bli Brann-fan. Ingen bryr seg om hvor lenge du har heiet på laget, så lenge du står der med tårer i øyene og synger med til «Nystemten». Jeg kjenner til og med svorne Vålerenga-fans som har begynt å heie på Brann. Ingen holder det mot dem den dag i dag.

«Veien tilbake går over broene du brant», synger Morten Sommerbakk, og han har helt rett. Å bygge opp ødelagt tillit tar tid. Å lege gamle sår likeså. Kravet om å gjøre opp for seg og innrømme at du tok feil og at vi, vi innafor hadde rett, er tyngende. Skammen ligger som en klam hånd over dem som prøver å bygge opp igjen broene. Vi som er innafor, slipper deg ikke så lett inn igjen.

Så da skal vi atter en gang tilbake til det klassiske dilemmaet som Ludvig Holberg skrev om i «Jeppe på bjerget»: Skal Nille slutte å slå Jeppe for å få ham til å slutte å drikke? Eller skal Jeppe slutte å drukne sorgene over å bli slått av sin kone, korke flasken og dermed slippe å bli slått?

Jeg skulle ønske at å komme tilbake til det gode selskap var like lett som å bli Brann-fan.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg