Kompakt bygging blir umulig

Forslaget til Bergen kommune vil øke boligprisene og gjøre det vanskeligere for vanlige familier å ha råd til å bo sentralt.

SVEKKET TRO: Når byggesaksavdelingen i Bergen kommune etterspør klarere hjemler, signaliserer de en svekket tro på egen profesjonalitet og styringsevne, skriver innsenderen. Jan M. Lillebø (arkiv)

SVEKKET TRO: Når byggesaksavdelingen i Bergen kommune etterspør klarere hjemler, signaliserer de en svekket tro på egen profesjonalitet og styringsevne, skriver innsenderen. Paul S. Amundsen (arkiv)

Debattinnlegg

Lene Loy
Planlegger og jurist, OPUS Bergen AS

Kommunen har lagt ut på høring et forslag til endring av kommuneplanens arealdel (KPA) på hvordan de sentrumsnære områdene i Bergen skal fortettes. Strenge statlige og regionale krav om økt tetthet møtes her med lite egnede regler om byggehøyde som strider mot de nasjonale målene om å bygge en kompakt og bærekraftig by.

I de såkalte byfortettingssonene – det vil si nesten hele ­Bergen sentrum, Årstad og alle områder i bydelene som er satt av til fortetting – foreslås en generell hovedregel om maksimal byggehøyde på fire etasjer og 15 meter byggehøyde, og at gjennomsnittlig byggehøyde ikke bør overstige 90 prosent av byromsbredden.

De foreslåtte reglene signaliserer at kompakt bygging ikke er mulig, og gir samtidig en kald skulder til aktørene man er avhengig av å samarbeide med for å nå fortettingsmålene. Endringen vil også gi økte boligpriser, som vil gjøre det vanskeligere for vanlige familier å ha råd til å bo sentralt.

Kommunens fagetat mener at muligheten til å utøve godt skjønn vil bli styrket med de foreslåtte endringene. Med dette forlater fagetaten kursen de selv staket ut i utredningen «Bergensk byskikk og byggehøyder», som skulle gi premisser for utformingen av ny KPA.

I denne ble det anbefalt å gå bort fra dagens rigide system i planen, som definerer maksimale bygningshøyder knyttet til bestemte områdetyper, og heller stimulere til økt tetthet tilpasset lokale forhold. Gjennom å sette en øvre grense for byggehøyde på 35 meter, skulle det åpnes for større fleksibilitet og variasjon basert på stedlige premisser og lokalt byromsgrep.

Les også

Det viktigste er å ta hensyn til byens innbyggere

Mange stiller spørsmål ved hvorfor denne logikken nå snus på hodet. Endringsforslaget forsterker et allerede omfattende og svært detaljorientert KPA-forslag. Fleksible rammer fjernes og erstattes av en mindre effektiv kommuneplan, der fortettingsbehovet må løses ved vage og uoversiktlige unntaksbestemmelser. Grunnlaget for en tillitsbasert bergensk samarbeidsmodell som var i støpeskjeen i planstrategien, er nå i ferd med å rakne.

Kursendringen har vakt sterke reaksjoner blant utbyggere som frykter stagnasjon i utviklingen og en flat by. Reglene vil kunne sette en effektiv stopper for gode private initiativ i områder hvor høyere byggehøyder både er ønskelig og nødvendig. Det vil også kunne bli oppfattet som en rettighet å bygge 15 meter høye bygg i strøk der dette blir for høyt. Bivirkningen av slike fikserte bestemmelser videreføres stikk i strid med det som var intensjonene for utformingen av ny KPA.

Det reageres også på at snuoperasjonen kommer i form av en begrenset høring – helt i sluttspurten av en svært langvarig og forsinket behandlingsprosess.

Les også

Byen Bergen er dessverre for de få

Byfortetting er en kompleks oppgave, hvor mange motstridende interesser skal samstemmes under stadig skiftende omstendigheter. Konfliktene og fallgruvene kan derfor være mange. Eksempler på dårlige fortettingsprosjekter som ikke innordner seg omgivelsene, har vi dessverre sett for mange av.

Det er derfor forståelig at kommunen ønsker et verktøy som gjør det enklere å styre. Men å lage en felles standardisert mal for kvalitetskriterier i byfortettingssonen, er en krevende øvelse. Sonen omfatter store områder med alt fra avskjermede enebolig- og villastrøk, til urbane kvartaler med næringsbebyggelse, der eneste fellesnevner er at de har gangavstand til sentrumskjernen.

Plan- og bygningsloven legger opp til at KPA skal være en overordnet plan som angir hovedtrekkene i arealdisponeringen, hvor detaljer skal avklares i reguleringsplaner.

Stedsanalysen foreslås som det viktigste hjelpemiddelet for å finne gode og tilpassede løsninger, tilsvarende ordningen i Oslo kommune. Disse forutsetningene synes å ha lite gjenklang i byggesaksavdelingen. De etterspør klarere hjemler som i mindre grad baserer seg på skjønnsmessige vurderinger. Forslaget signaliserer derfor en svekket tro på egen profesjonalitet og styringsevne i utøvelsen av det faglige skjønnet.

Les også

Privat utbygger vil lage leiligheter – naboer risikerer å bli fratatt eiendom med tvang

Byrådet understreker at KPA-bestemmelsene ikke skal forstås som et forbud mot å diskutere og vurdere avvik fra generelle standardkrav. Erfaringen tilsier likevel at for mange detaljer og føringer ofte blir en kamp om centimeter fremfor å lytte til spesifikke behov. Tendensen er at en hovedregel ofte blir strengt praktisert, og fornuftige avvik krever ofte langvarige prosesser.

Dagens byutvikling er et samspill mellom offentlige myndigheter og private aktører, hvor partene står i et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre. Kommunen er avhengig av utbyggerinitiativet, og trenger privat kapital for å finansiere infrastruktur, oppgradering av byrom og etablering av blågrønne strukturer. Utbyggeren er avhengig av en lønnsom virksomhet. Rammebetingelsene som settes i KPA, må derfor være slik at både næringslivets og bysamfunnets interesser er sammenfallende.

For å nå ambisjonene om en levende, attraktiv og bærekraftig by med lavere boligpriser, må kommunen åpne flere store områder i fortettingssonene for god urban byutvikling. Slik kan randsonene blir knyttet tettere mot sentrumskjernen. Ønsket variasjon i byggehøydene vil i disse områdene normalt spenne fra to-tre til åtte-ni etasjer.

Kompleksiteten i dagens byutvikling tilsier at kommunen må være mer enn bare regulerende myndighet som sikrer likebehandling og forutsigbarhet. For å finne fremtidsrettede løsninger med gode kvaliteter, må det legges større vekt på inkludering og kreativitet i byplanleggingen gjennom et styrket offentlig-privat samarbeid.

Dette vil kreve en KPA med fleksible bestemmelser, som må nyanseres og tilpasses særpreget i omgivelsene og markedssituasjonen i ulike deler av byen. Det krever et fagmiljø som vektlegger kompetanseheving, gjensidighet og løsningsorienterte saksbehandlere som tenker selv, fremfor økt kontroll gjennom statiske og rigide bestemmelser. Det vil bare stå i veien for å skape den gode bergenske samarbeidsmodellen for byplanleggingen.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg