Etiske dilemmaer på sykehjemmet

Å låse en koronasmittet person med demens inne på rommet sitt i to uker, er krevende.

Denne artikkelen er 781 dager gammel

Informasjonen i artikkelen kan være utdatert. Gå til vårt livesenter for siste nytt om korona-utbruddet.

-> Gå til livesenteret

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Sykehjemmene i Bergen ble lukket for besøk 12. mars på grunn av den overhengende faren for koronasmitte. Mange pårørende lurer på hva som foregår bak lukkede dører: Har hun det bra? Savner han meg?

Vil min kjære oppleve en negativ utvikling på grunn av smittefare, isolasjon og besøksforbud?

Gjennomsnittsalderen for dem som har dødd av koronaviruset i Norge var 84 år i dagene før palmehelgen. Eldre med sammensatte sykdommer og demens er spesielt utsatt, og smitteoverføring på en sykehjemsavdeling er fryktet.

Denne risikoen har blitt mer synlig de siste dagene.

Det er viktig å understreke at ikke alle pasienter på sykehjem blir koronasmittet, og ikke alle som er smittet, kommer til å dø. Mange vil klare seg på tross av en infeksjon. Likevel er sjansen mindre bra, for dem som i utgangspunktet er veldig skrøpelige.

Derfor anbefaler Helsedirektoratet at sykehjemspasienter som er konstatert korona-smittet, ikke skal overføres til intensiv behandling, inkludert respiratorbehandling. Sjansen for å overleve vil være minimal.

Det er mange etiske dilemma i disse dager. Hva er sykehjemmenes oppgaver og muligheter nå?

Altfor sent vet vi om en person er koronasmittet. Selvsagt bør vi helst isolere vedkommende. Men å låse inn en person med demens på rommet sitt i to uker, virker også krevende, selv om vi vet at det er vanskelig å oppfordre personer med demens til å holde hygiene og god avstand. Mange sitter tett inntil hverandre og er hverandres støtte.

Sykehjemsledelsen er opptatt av å ha færre ansatte per pasient, at kontaktmengden begrenses, og at noen pasienter følges ekstra tett opp. For institusjonene med små boenheter er dette mer oversiktlig.

Familier med sine kjære på sykehjem har behov for informasjon. De ville kanskje blitt beroliget, hvis de visste hvordan sykehjemmene allerede i dag tar seg av de gamle, med eller uten korona.

Pårørende får nå lov til å komme på besøk når en pasient i løpet av kort tid forventes å dø. Kanskje er det mulig å tenke litt annerledes?

Noen pasienter med akutt og svært alvorlig sykdom har særlig behov for samvær, og besøk kan ha en vesentlig positiv påvirkning. Hvis man må gå til det skrittet å isolere en desorientert pasient inne på rommet, kunne kanskje pårørende få være sammen med dem?

Når det gjøres slike unntak, må helseinstitusjonen i hvert enkelt tilfelle strengt vurdere betydningen av besøket opp mot risiko for smitte. Viktigheten av at samværet skjer fysisk, må vurderes opp mot alternative samværsmåter som videosamtale.

Hyppighet av besøk og antall besøkende må begrenses til et minimum.

Norge har et godt utbygget sykehjemstilbud, og helsepersonellet har lang erfaring å gi lindrende behandling i livets slutt. Vanligvis kan denne perioden planlegges i god tid; medikamentene kan tilpasses, og samtaler med pasient og pårørende initieres.

Men med pasienter som er koronasmittet, er dette annerledes. Utviklingen er høyakutt: Hvis det fremdeles var håp om formiddagen, kan vedkommende være døende om kvelden.

Vi må tenke tidligere på palliative, eller lindrende tiltak. Rapporter beskriver at pasientens tilstand endrer seg raskt, og at den siste
tiden kan være preget av tungpustethet og angst, fordi lungefunksjonen begynner å svikte.

For at pasienten ikke skal lide unødig, anbefales det å gi behandling i tilstrekkelig grad, selv om den kan forkorte pasientens liv noe. Hos eldre personer med sammensatte sykdommer og demens, har ofte mindre doseringer god effekt.

Forhåndssamtaler mellom pasient og lege om verdier og ønsker rundt livsforlengende behandling, er essensielle for personer med alvorlig sammensatte sykdommer, eller demens.

Når pasienten bor hjemme, har fastlegen ansvaret for disse samtaler. På sykehjem er det sykehjemslegen.

Samtalene bør initieres i god tid før situasjonen blir prekær, spesielt hos personer med demens, slik at vedkommende fremdeles kan meddele sine ønsker. Pårørende bør inkluderes, og dokumentasjon av samtalen må være tilgjengelig for andre medarbeidere i helsetjenesten.

Eldreomsorgen vil komme styrket ut av koronakrisen. Norske registre vil fange opp relevante sykdommer og symptomer, for å vise hvilken behandling og lindring som virker best.

Forhåndssamtaler vil være etablert, og elektroniske hjelpemidler og digitalisering vil gjøre kommunikasjon og informasjonsflyt mer tilgjengelig i hverdagen. Ikke minst vil vi som tverrfaglig helsepersonell og forskere, lære mye med sikte på fremtidige utfordringer.