Slik lukker vi energigapet

Det som står på spill, er hele vår status som energinasjon.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I Norge kan vi se tilbake på over hundre år med en så vellykket energipolitikk at den er uten sidestykke i internasjonal sammenheng. Helt siden vi begynte med vannkraft allerede på slutten av 1800-tallet, har vi klart å dra nytte av de rike ressursene naturen byr på, til hele landets beste.

Prinsippet om at rikdommen fra naturressursene skulle komme befolkningen til gode, tok vi med oss fra vannkraften da vi fant oljen. Det lot oss bygge samfunn parallelt med den økte velstanden, samtidig som vi kunne spare opp midler til kommende generasjoner.

I tillegg har den rike tilgangen på stabil og rimelig vannkraft gitt industrien på fastlandet konkurransefortrinn som har bidratt til arbeidsplasser over hele landet.

Alt i alt har vi lyktes med å skape en rikdom fra naturressursene som få andre land har fått til – både i form av kroner og øre til fellesskapet, og i form av mye tilgjengelig kraft.

Den komfortable situasjonen ligger vi nå an til å miste. Vi er nødt til å fase ut fossil energi for å forhindre at kloden koker over. Det innebærer en storstilt elektrifisering av hele samfunnet, fra industri til busser til bygg og anlegg.

Elektrifiseringen krever økt produksjon av fornybar energi. Det mangler det ikke rapporter som bekrefter: Energikommisjonen etterlyser 40 nye terawattimer innen 2030 – en fjerdedel av dagens kraftproduksjon skal bygges ut på syv år. I Statnetts seneste rapport forventes et kraftunderskudd allerede i 2027.

Sagt med andre ord: Om kort tid er vi avhengige av andre lands energiproduksjon for å dekke eget kraftbehov. Da vil debatten om utenlandskablene trolig se annerledes ut enn den gjør i dag.

Det er dette vi omtaler som energigapet. Det er et enormt gap mellom behovet for kraft og den kraften vi faktisk ligger an til å bygge ut.

Det som står på spill, er hele vår status som energinasjon: tilgangen på rimelig kraft, grønne industriarbeidsplasser, og ikke minst målet om å overholde klimaforpliktelsene.

Les også

Energikommisjonen: – Behov for et taktskifte

Det er åpenbart for de fleste at energigapet må lukkes. Da er det tre hovedgrep vi som nasjon må gjøre.

For det første må vi få kraftig fortgang i konsesjonsprosessene. Dagens prosesser er langtrukne, det kan fort ta ti år fra en begynner å planlegge et fornybaranlegg til den første kilowattimen er produsert. I EU legger RePowerEU-pakken opp til krav om saksbehandlingstid på ett til to år, samtidig som de ivaretar demokratiske prosesser og sikrer vedtak av høy kvalitet. Det er ingen grunn til at Norge ikke skal få til det samme.

For det andre må samfunnsaksepten økes. Her har myndigheter så vel som utbyggere en viktig rolle. Det må være tydelig for kommunene at de får noe igjen for å huse kraftproduksjon. Selvsagt skal de kompenseres godt for naturinngrep i kommunene som er til storsamfunnets beste.

I praksis har kommunene nå vetorett i spørsmål om bruk av areal til kraftproduksjon. Det er riktig, men krevende for storsamfunnet. Konsesjoner må gis med tilstrekkelig hensyntagen til biomangfold og natur. Her har både myndigheter og utbyggere lært mye i senere år.

Næringen selv må sikre god dialog og involvering med alle berørte parter. Kun ved å øke den lokale aksepten blir det mulig å realisere så mye kraft som vi trenger for å lukke energigapet.

Tredje punkt er en erkjennelse av at vi trenger lokal, nasjonal og internasjonal kapital for å fylle energigapet. Det må investeres 200–300 milliarder kroner i fornybar produksjon i årene som kommer. I tillegg kommer 100–200 milliarder i nettutvikling og kanskje 1000 milliarder til utvikling av havvind.

I dag går fornybarinvesteringene ned for femte år på rad, samtidig som norske investorer velger å gå til våre naboland når de skal satse på nye prosjekter. For å snu denne trenden må politikerne sørge for stabile rammevilkår som både sikrer penger til felleskassen og skaper insentiver for nye investeringer – akkurat som vi har gjort med oljen, med stor suksess.

Vi er klare til å bygge, bare vi får lov.

Les også

Statkraft med store vann- og vindkraftplaner: – Det blir mange milliarder investert

Det er fullt mulig å lukke energigapet. Men det krever en energipolitisk helomvending hvor vi tar i bruk alle virkemidler vi har tilgjengelig: sol, vann, vind, hydrogen, fjernvarme og ny teknologi og innovasjon. På kort sikt er det mer vind på land som er den lavest hengende frukten, for å sitere vår statsminister.

Med den stolte historien vi har som energinasjon, har vi alle forutsetninger for å lykkes med denne omstillingen. Men det krever politisk handlekraft, og det fort som svint.

Får vi det til, står gevinstene på rekke og rad: stabil tilgang på rimelig kraft, nye grønne industriarbeidsplasser og ikke minst en sjanse til å innfri våre klimaforpliktelser.

Fornybarnæringen står klar til å bygge, men det krever en offensiv næringspolitikk som er energinasjonen Norge verdig.