Gangstermentalitet og krevende elever er et større problem enn lønnen

Mange lærere orker ikke å bli i et yrke der de får stadig mindre autoritet.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Selv om den nylig avsluttede lærerstreiken i hovedsak dreide seg om lønn, er det er langt fra den viktigste årsaken til at vi står overfor en «lærerkrise».

Derfor var det så herlig befriende at streiken etter hvert belyste flere sider av læreryrket.

Flere lærere skrev om yrkets grenseløse ansvar, og ikke bare gjennom samvittighetsfulle kronikker som glorifiserer yrket og samtidig etterspør høyere lønn. Tidligere har det vært i overkant mye sukring av pillen. Her har vi lærere et ansvar vi må ta.

Høyere lønn er helt nødvendig for å gjøre yrket mer attraktivt, men det er likevel mange andre faktorer man kan og bør løfte frem, som i langt større grad besvarer spørsmål rundt sviktende rekruttering.

Jeg har stått foran elever i 18 år, og for tiden er jeg kontaktlærer i en eksepsjonelt velfungerende klasse på ungdomstrinnet, med en usedvanlig harmonisk foreldregruppe. Uten disse hadde jeg aldri ytret meg.

Lærerlivet kan faktisk være givende, men på min lange vei har jeg møtt mang en gråtende, ung lærer som tidlig har begynt å revurdere sitt karrierevalg. Ingen av disse har klaget på lønnen. Nå er det viktig at vår lønnskamp ikke forblir et opium for lærerfolket. Det må ikke sløve oss og ta fokuset vekk fra alle de andre kampene som også bør tas.

Naturligvis tar jeg høyde for at det er store geografiske forskjeller her, men utagerende, manipulative og voldelige elever tar altfor stor plass i mange norske klasserom.

Les også

BT mener: Lærerne må få lønnsløft og et bedre system

En del lærere møter stadig trusler, rasismebeskyldninger, sjikane, støy, uvilje, respektløshet og sabotasje. Disse elevene opplever at det er fritt frem. Ingenting av betydning skjer. Skolen mangler rett og slett gode, alternative tilbud og sanksjonsmuligheter.

Det svir ikke nok å ødelegge et skolemiljø, og i mange tilfeller prøver foresatte å skyve skylden over på skolen eller læreren. Mange lærere blir stående i et tåkehav av fortvilelse og avmakt i klasser med opp mot tretti elever.

Det er svært fristende å sitere fra «Dette livet eller det neste», Demian Vitanzas knallsterke virkelighetsroman om syriafarere. Fremmedkrigeren som forfatteren intervjuer i fengselet, norsk-pakistanske Tariq fra Halden, treffer blink:

«Så i Norge prøvde jeg å finne ut hvor grensa gikk, men det var ikke noen grenser. Jeg kunne kalle læreren idiot, ingen konsekvenser. Glemte skolebøkene, ingen konsekvenser. En gang var det en i klassen som kalte ei lærerinne for, unnskyld uttrykket, han kalte henne ei slaskefitte, og hu begynte å grine fremfor oss, skjønner du? Ho bare knakk sammen. Så stakk ho fra klasserommet, og vi tok av og lagde det villeste kaoset.»

Berøringsangsten har vært nærmest total og har satt en effektiv stopper for all opplysende debatt. Spaden kalles sjelden for en spade. Det har lammet vårt samfunn, forhindret oss i å være konstruktive.

Gangstermentalitet, og alt det fører med seg i skolen i form av vold, språkbruk, frykt, kuelighet og trusler mot såkalte «snitchere», nevnes surrealistisk nok ikke av våre høytsvevende politikere og i altfor liten grad av de ordinære mediene. Det skyves langt under teppet og presser lærere ut i langtidssykmeldinger eller andre yrker.

På vårparten går mange lærere i høyspenn, med bekymring for å måtte sitte der mot slutten av skoleåret med et høyt antall klager på undervisningen de har stått for, og hvordan de har vurdert sine elever. Det stilles ingen krav til elevenes begrunnelse. De kan simpelthen bare skrive at de klager. Klaging på karakterer forekommer gjennom hele skoleløpet.

Flere lærere svelger sin stolthet og er servile i møte med elever og foresatte. Stadig sendes det e-poster og SMS-er der rettighetsbevisste helikopterforeldre legger frem krav på vegne av sine håpefulle.

Noe drastisk har skjedd med maktbalansen i skolen. Elevers rettigheter har kommet på bekostning av lærerens autoritet og arbeidsvilkår. Mange lærere står i det, noen deler ut kunstig høye karakterer, og et høyt antall søker seg vekk fra det de med tiden anser som et lavstatusyrke.

Lærere har kort fartstid i klasserommet, og søkertallene på lærerutdanningene synker for tredje år på rad. Hver femte person som underviser i skolen, mangler lærerutdanning. Flere titalls tusen lærere har valgt seg jobber utenfor skolen. Alt dette er gjenkjennelige mantraer fra streiken. Det er ingen overdrivelse når vi snakker om en lærer- og samfunnskrise. Beskyldninger oppover i systemet må nå skje i tilgivelsens ånd, for vi som samfunn er nødt til å snu denne trenden.

Anerkjennelse i form av penger betyr økt status og yrkesstolthet, og med tanke på hva mange lærere må stå i, måtte vi i denne omgang kjempe for et realt lønnshopp.

Det hadde markert ett skritt i riktig retning, men vi må ikke la det ta fokuset vekk fra alle de andre faktorene, som i langt større grad hemmer rekruttering til det visse mennesker nokså klisjeaktig omtaler som verdens viktigste yrke.