Enda frekkere kjønnsaktivister

DEBATT: Homobevegelsen skriver om kjærlighet uten differensiering. Men det er forskjell på søskenkjærlighet, foreldrekjærlighet og kjærlighet mellom mann og kvinne

KJØNNSNIHILISME: Jeg har i nettdebatten etterlyst homobevegelsens syn på femininitet og maskulinitet uten å få svar, skriver artikkelforfatteren. Foto: Darek Szuster

  • Arild Brock
    Sosiolog og redaktør av Maskulinist.no
Publisert:

Som svar på mitt debattinnlegg [(«Frekke kjønnsaktivister», 2.12.)](http://www.bt.no/meninger/debatt/Frekke-kjonnsaktivister-3014993.html#.UqhWueIg-mY), hvor jeg setter spørsmålstegn ved det homofile ekteskap, svarer Bård Nylund fra Landsforeningen for lesbiske, homofile mv (bt.no 4.12.) at [de har lest mitt innlegg](http://www.bt.no/debatt/Dumme-mannfolk-3017007.html#.UqhXBuIg-mY) - punktum. Arrogansen i dette ikke-svaret kunne bare vært tydeligere hvis BT-redaksjonen hadde gitt rimelig spalteplass og fylt opp med hvitt.

Tatt på senga

Jeg er imidlertid villig til å prøve argumentasjon. Det finnes ulike former for kjærlighet som utfolder seg i ulike konstellasjoner mellom mennesker. Søskenkjærlighet er for eksempel noe annet enn kjærlighet mellom mann og kvinne. Men journalist Masha Dundic skriver i et innlegg i BT 5.12., i likhet med mange andre, om kjærlighet helt uten differensiering. Som om kjærlighet skulle bety det samme over alt med samme rett til ekteskap.

Folk blir nok tatt på senga hvis de blir bedt om å gi en utdypende beskrivelse av forskjellen på søskenkjærlighet, foreldrekjærlighet, kjærlighet mellom venner og kjærlighet mellom mann og kvinne. Verden ble kanskje også tatt på senga da homobevegelsen, oppildnet av framgang, inntok det heterofile ekteskapet.

Kjønnsnihilisme

Jeg har i nettdebatten etterlyst homobevegelsens syn på femininitet og maskulinitet uten å få svar. Jeg må spørre om homofolket er del av den tendens i Norge som kan kalles « kjønnsnihilsme ». Kjønnsnihilsme kan defineres som en kombinasjon av en forståelse og en politisk praksis. Forståelsen går ut på at kjønn ikke finnes, og heller aldri har eksistert, annet enn som en sosial konstruksjon. Dette vil folk gjenkjenne som et utbredt synspunkt i dag. Den kjønnsnihilistiske praksis går kort og godt ut på å oppheve det sosialt konstruerte.

Forståelsen går ut på at kjønn ikke finnes, og heller aldri har eksistert

En av nettdebattantene, en mann, skriver imidlertid følgende: «Jeg er selv oppvokst med to mødre. Selv uten kjennskap til hvem min far er, har tapet vært påtagelig stort.» (Maskulinist.no, 3.12.) Gjør dette inntrykk på Nylund og andre?

Staten må begrenses

På overflaten synes mange å støtte homoekteskapet. Noen få støtter imidlertid min kritikk. Noen av disse poengterer også hvor vanskelig det kan være å ytre sine synspunkter. Skal vi som er kritiske, fortsette den politiske kampen, kan det være på sin plass å vurdere på nytt hva kampen egentlig står om og hvem som er motstanderen. Vi skal ikke overfokusere på homobevegelsen. Jeg mener at det finnes to krefter i samfunnet og i våre liv som uten sammenlikning er de to viktigste. Den ene er selvfølgelig staten. Den andre jeg vil foreslå er kvinne og mann i skjønn forening. Det er mye energi i forholdet mellom kvinner og menn.

Den viktigste kjønnspolitiske oppgaven i overskuelig framtid er etter min mening å begrense staten og kjønnsnihilsmen til fordel for familien og til fordel for det sivile samfunn av kvinner og menn.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg