Høy lønn gir feil ledere

Når ble godt betalte ledere synonymt med gode ledere?

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Det siste halvåret har det vært fokus på avstanden mellom lederlønningene og lønningene til dem som utfører arbeidet i selskapene. Samtidig som arbeidsfolk de siste årene har måtte vise moderasjon i lønnsoppgjørene, ser det stadig voksende direktørnivået ikke ut til å følge de samme spillereglene.

Det er mange ledere i Norge som tjener mer enn en statsråd, og det er ikke bare i private selskaper lederlønningene har løpt helt løpsk. Denne høsten har man kunnet lese om at de ti best betalte lederne i statseide selskaper har hatt en lønnsvekst på mer enn en gjennomsnittlig årslønn for en industriarbeider de siste fem årene, om Utdanningsetaten i Oslo sine direktører og om lærerne som avkreves moderasjon.

Gjentatte ganger hører vi fra dem som må forsvare lønnsnivået på ledere, at «lønnsnivået er et signal om at vi legger vekt på å få gode ledere», eller at «vi ikke skal være lønnsledende, men må følge det nivået som privat sektor ligger på for å få tak i de beste lederne». Det jeg lurer på da er: Hvem har sagt at godt betalte ledere er synonymt med gode ledere?

Selv om det private næringslivet har sett seg blind på dårlige ledelsesstrategier, betyr ikke det at vi må gjøre det samme i det offentlige eller statseide selskaper.

Jeg sier ikke at en lederstilling ikke skal kompenseres utover en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, men vi må finne en balanse. Hvor mye ekstra skal det kompenseres for det ansvaret som hviler på en slik stilling, og hvor mye ekstra arbeid er det.

Man kan si det slik:

En ansatt som utfører arbeidet som selges, tjener 500.000 kroner. Direktøren har et større ansvar, jobber gjerne lenger og må ta vanskelige avgjørelser. Direktøren har det overordnede ansvaret for alt, selv om det ikke er hen som utfører alt. For dette får direktøren tre millioner, i tillegg til en bedre pensjonsavtale og firmabil.

Er det rimelig å anta at direktøren jobber mer enn seks ganger så mye som den ansatte?

Så hvorfor har lederlønningene skutt i været her i landet samtidig som arbeidsfolk har hatt moderat lønnsvekst? Det kan ha en sammenheng med nye ledelsesstrategier vi ikke er vant med i Norge, samtidig som vi ser en «sentralisering av makt og desentralisering av ansvar».

Ledelsesstrategier importert fra land med sterkere hierarki, krever autoritære ledere som i mindre grad lytter eller tar hensyn til hva de ansatte mener. Samtidig fører sentraliseringen av makt til at ledere i mindre grad har mulighet til å påvirke beslutningene som tas.

Problemet er at mange av de gode lederne ikke bare blindes av lønn. De sier nok ikke nei til lønnsøkning, men de ønsker ikke å sitte i en stilling der de ikke får ta egne beslutninger eller påvirke eget resultat. Ledere med fagkompetanse og erfaring fra områdene som skal ledes, vegrer seg gjerne mot å binde seg til lederstillinger der man må gjennomføre ting mot egen overbevisning.

Da sitter du igjen med en gruppe ledere som motiveres av egen vinning. De har gjerne utdannelse i ledelse eller økonomi, er uten kompetanse på feltet de er ledere på, men er villige til å gjøre det de blir bedt om, bare lønnen er høy nok.

Bedriften og de ansattes beste settes til side så lenge lederen tar seg godt ut, og bonusen slår inn.

Det er en negativ utvikling.