Ferien i år var lagt til slutten av juli. Målet var seilferie i Bodrum i Tyrkia, og vi valgte å fly til Kos i Hellas og ta ferge over Egeerhavet og grensen. Klokken 3 om morgenen landet vi på Kos og tok taxi til havnen. Vi var slitne, og spesielt vår sønn som var forkjølet slet tungt i den fuktige varmen mens vi satt og ventet i 5 timer på at fergen skulle ta oss over.

Betydningen av å ha et rødt pass med løve på, ble veldig tydelig.

Det gikk opp for oss at vi var ikke alene om å være slitne gjennomreisende. I en innhegning på havnen satt det en gruppe mennesker som også så slitne ut. Vi som var verdige og ønskede reisende, hadde fri ferdsel og kunne spasere ut på piren.

Der vi skjønte hva det var vi virkelig var vitne til: halvsunkne plastbåter med gamle redningsvester, folie som har vært brukt for å holde varmen, en gjenglemt barnesko, forskjellige flyteanretninger.

Den greske kystvakten arbeidet med å samle disse menneskene, og en gruppe på om lag 60 personer ble drevet forbi oss der vi satt i grålysningen. En kvinne bar på et sovende barn, en liten jente med mørke krøller og rosa kjole holdt fast i en voksen mannehånd mens hun tappert holdt tempoet i gruppen som toget forbi.

Betydningen av å ha et rødt pass med løve på, ble veldig tydelig. Verdigheten som følger av å være født i et land som scorer høyt på demokrati og menneskeverd opplevdes nå som et sjelden og svært verdifullt privilegium.

Vi reiste samme sjøstykket som båtflyktningene, bare motsatt vei. En halvannen times reise i en ferge med sitteplasser og restaurant for oss verdige reisende, et helvete i skrøpelige farkoster og høye bølger for dem.

Kan noen av disse være blant dem som ble kvalt i en lastebil i Østerrike?

Hjemreisen to uker etterpå innebar også et transittopphold i et døgn på Kos. Nå var situasjonen enda verre og Hellas hadde gitt opp interneringen av flyktningene. Havnen var full av mennesker, verdige og uverdige reisende i et surrealistisk totalbilde.

En grotesk forening av våte redningsvester, klær til tørk på stranden, barn som forsøkte å sove på papp-plater og oppblåsbare madrasser, og turister med sine sykler og trillekofferter.

Tilbake i hverdagen har inntrykkene blitt forsterket gjennom at vi har fått bilder fra flyktningenes videre ferd gjennom Europa. Jeg griper meg selv i å tenke på de slitne menneskene og spesielt ungene jeg møtte på Kos.

Kan noen av disse være blant dem som ble kvalt i en lastebil i Østerrike? Hvordan har det gått med jenten med de mørke krøllene og den rosa kjolen?