638 dødsfall og et stortingsvalg

Hvis du vil forstå rusavhengighet, må du forstå betydningen av skam.

OVERDOSER: Pårørende, venner og kollegaer kan fortelle om søvnløse netter, og den knugende fortvilelsen når en av deres er blitt til et tall i overdosestatistikken, skriver Kari Lossius. Arkivfoto: Sverre Chr. Jarild

Kari Lossius
Fagdirektør, Bergensklinikken

I 2015 døde 638 mennesker av overdoser i Norge. Det er seks ganger mer enn antall døde i trafikken.

Bak tallene ligger uendelig mye sorg, lidelse, tapte år og håpløshet, og veldig mange er berørt. Pårørende, venner og kollegaer kan fortelle om søvnløse netter, hjertebank når telefonen ringer seint om kvelden, og den knugende fortvilelsen og tomheten når en av deres er blitt til et tall i overdosestatistikken.

I dag, 31. august, markerer Bergen verdens overdosedag, og på Festplassen vil det stå 289 par sko som symbol på de menneskene som døde av narkotika det samme året.

Les også

Derfor klarte jeg å komme ut av rusen og finne livet på nytt.

Rusavhengighet er kanskje en av våre alle største skambelagte lidelser. Selv om rus er synlig i det offentlige rom, viser forskning at det tar mange år fra en person begynner å få problemer med rusmidler til vedkommende søker hjelp. Data fra Bergensklinikkene viser at det kan ta opp til 10-15 år, og at inngangen til behandling var siste mulighet «før jobb eller familie ikke orket mer». Flere år med behandlingsmuligheter er i mellomtiden gått tapt. Mange vet også hvor vanskelig det er å snakke med venner og kollegaer om at de har et avhengighetsproblem.

Overdosedødsfall er i prinsippet unødvendige dødsfall, vi har både kunnskapen og metodene som skal til for å forhindre at flere dør. God behandling handler i korte trekk om lett tilgjengelige behandlingstiltak, lav terskel for å komme inn til behandling, korte ventetider og fleksible behandlingsløp tilpasset den enkelte.

Så hvorfor lykkes vi ikke? Hvorfor lager vi sprøyterom som ikke er tilpasset brukerne? Hvorfor behandler vi ikke rusavhengige som alle andre pasienter? Hvorfor er det ok at mennesker jages ut av Bergen sentrum og bokstavelig talt inn i en tunnel bare fordi de har en illegal rusavhengighet? Hvorfor omtaler vi mennesker med avhengighet som misbrukere?

En forklaring kan være at vi fremdeles tenker at deres problemer er mer selvforskyldt enn andres lidelser. At det hele handler om å ta seg sammen, og at straff og konfrontasjon er den mest effektive behandlingsmetoden.

Les også

Bare en forbannet narkis

Det er snart stortingsvalg, men før vi går til stemmeurnene, har vi vært igjennom en hysterisk fadderuke for nybakte studenter. Tidligere i år herjet russen rundt i det offentlige rom mer eller mindre dritings, og før jul må vi stålsette oss i møte med heftig og berusede middeladrende kvinner og menn som er på vei hjem fra årets våteste dag - julebordet. Det er bare å holde seg fast.

Hva har så dette med valget å gjøre? Dobbeltmoralen blir særlig synlig når de politiske partiene snekrer sammen sine ruspolitiske plattformer og skal selge politikken til folket. «Pils i park» var en liten nyhetssak i vår. Den er nå forsvunnet sammen med visjoner, strategier og planer for å redusere de økonomiske, sosiale og helsemessige skadene forårsaket av rus i alle varianter, bruksområder og inntaksmåter.

Det er svært stille på den ruspolitiske arenaen. Jeg har derfor laget en samlet kortversjon av de ulike partiprogrammenes tenking om dette viktige helsepolitiske temaet:

  • Alle liker alkohol – kanskje ikke alle i Krf, men de er også på gli.
  • Ingen liker narkotika, derfor snakker vi mest om hvor farlig det er. Når vi snakker om rusproblemer, handler det oftest om de stakkers narkomane som bor på gaten.
  • De narkomane vil vi helst tvangsbehandle, men det sier vi ikke høyt.
  • Når vi får spørsmål om alkohol, svarer vi at dette er et viktig, men et svært komplisert tema og ikke lett å svare på.
  • Vi har helt sikkert store utfordringer med alkohol, men det ville vært politisk veldig uklokt å sette opp prisene enda mer. Folk må jo få lov til å kose seg, og vi vil da ikke være gledesdrepere heller. Dessuten vet vi ikke om restriksjoner virker, det er ikke sikkert at forskerne vet alt.
  • Vi liker egentlig ikke å snakke om alkohol, og som ansvarlige politikere må vi heller ikke glemme næringslivet. Derfor bruker vi ikke så mye tid på ruspolitiske spørsmål. Men hvis vi først må snakke om rus og skader, diskuterer vi om vi er for eller imot sprøyterom eller heroinbehandling.
Les også

Her har Marius satt et skudd, rett utenfor sprøyterommet

Tanken på at rus angår oss alle, kan være vanskelig å ta inn over seg. Likevel vil noen av oss under et heftig rusinntak havne på legevakten etter et slagsmål eller et fall, eller våkne opp dagen derpå og innse at et godt vennskap er ødelagt i fylla. Og noen av oss vil utvikle rusavhengighet, eller være vitne til at noen vi er glad i går i stykker.

Når rus ikke handler om vi og de andre, men om oss, og du eller jeg er en av dem som trenger hjelp, vil vi prise oss lykkelige for at vi får tilbud om en behandling som er faglig forankret. Vi vil ha behov for å bli møtt med respekt og forståelse. Da trenger vi åpenhet, at rus diskuteres, og nye tiltak utvikles.

De økonomiske, sosiale og helsemessige kostnadene av russkader er for omfattende til at storsamfunnet kan vende ryggen til mennesker med en rusavhengighet, eller at «pils i park» blir stående som dette valgets rusdebatt.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg