«Sinte unge menn» er lite representativt for dagens ungdomsmiljø, skriver adm. direktør i Stiftelsen Bergensklinikkene Erling Pedersen

. I innlegget refereres det til norske undersøkelser, nasjonale og lokale i aldersgruppen mellom 13 – 19 år. Det går så fint med så mange, så glem «sinte unge menn».

Arne Klyve

Men er det slik at om majoriteten av unge er blitt snillere, ruser seg mindre og lytter mer til foreldrene, så kan vi glemme de andre? Hva med de guttene som strever i skolen, der utdanningsløpet kjennes som et motbakkeløp og alle de unge menn som etter hvert blir stående på utsiden av lønnsarbeidet? De samme unge mennene som tidligere kunne gå til «maskuline» jobber, de med «kloke hender» og som i dag strever med teoritrykket i skolen. Er skolefrafall et marginalt tema?Erling Pedersen skrev i BT tirsdag:

Sannsynligvis er det en stor ekstrabelastning på de som ikke får hverdagen til når det går så fint med de fleste. Og hvis vi skulle følge logikken videre, skal vi også glemme de ensomme, de nedstemte, de med spiseforstyrrelser, de med dårlig tannhelse? Ingen av disse unge er representative for dagens ungdomskultur, selv om nedstemthet blant unge jenter i det såkalte Perfeksjonssamfunnet er en økende trend.

Hver åttende mann under 25 år står utenfor lønnsarbeidet. Det er tre ganger så mange som i befolkningen for øvrig. Dette er unge som ikke får bli voksne og som avskjæres fra verdiskapning. Mange kjenner håpløsheten på kroppen.

Selve oppskriften på sosial uro er å tillate så mange på vent i arbeidslivet. Hvis de første årene etter endt eller avbrutt skolegang blir brukt til å henge rundt i strøjobber eller på utsiden av konstruktive fellesskap, kan evnen til å utvikle seg bli varig svekket. Få ting gjør ungdom sintere, mer desperate og i mange tilfelle resignerte, enn det å kjenne seg unyttige. I disse dager varsler også norske økonomer en stigning i ledigheten.

Om vi løfter blikket ut i Europa, til Tyskland, Frankrike, Belgia eller til vårt naboland Sverige finnes en enorm mengde dokumentasjon om levekår, oppvekstforhold, utdanningsproblem, kulturkonflikter, følgene av forsømt byplanlegging og arbeidsledighet. I Belgia hvor vi har sett store opptøyer er det bortimot umulig for unge med innvandrerbakgrunn å skaffe seg jobb. Hensynsløs oppførsel oppleves som den eneste måten å ta hensyn til seg selv på.

Aleksander kom seg ut av rusen:

Kanskje det er nok å gå til vår egen hovedstad? John Olav Egeland skriver i sin kommentar i Dagbladet 10. juni i 2015 om Oslo som en splittet by, delt etter klasse, etnisitet og geografi. «Det ulmer av mistillit til en by som faller fra hverandre i gettoer for fattige og rike, og som utvikler sterke etniske motsetninger og avstander, ikke minst i skolehverdagen. Han hevder vi går en usikker tid i møte. Det eneste sikre er at det en dag smeller. Høyt og skjærende.» Vi får håpe han tar feil.

Jeg tror vi må snakke om sinte unge menn, ikke minst for å kunne forebygge det sinne som vender seg mot andre underprivilegerte grupper. Vi ser i økende grad mottak for flyktninger som settes i brann, unge menn som tyr til vold og hærverk eller som retter sitt sinne mot kvinner. Ikke minst må vi snakke om den økende individualiseringen som blinder oss for de store sammenhengene i et samfunn.

Forsker:

Vi trenger å se livsskjebner i sammenheng med større historiske og politiske hendinger. «Med dagens resultater på bordet…», skriver Erling Pedersen og synes å mene at Ungdatatallene er den eneste kunnskapskilden å støtte seg til. Selv med lokale og nasjonale briller blir dette kunnskapstilfanget alt for snevert.