Spekulativt og uredelig om politivoldsforskningen

I «Politivoldsaken» er maktmisbruket fra politi og påtalemyndighet visket ut av historien. Boken fremstår som en omkamp fra Kvam, som nok en gang fremmer anklager uten å kunne bevise dem.

Publisert:

OMKAMP: Boken fremstår som en omkamp uten bevis, skriver de etterlatte til Edvard Vogt (til venstre). På dette bildet fra 1987 er Vogt sammen med Gunnar Nordhus og Anders Bratholm. Alle tre var sentrale i voldsforskningen i Bergen i 1980-årene. Foto: Øivind Christensen

Debattinnlegg

Ivar Chelsom Vogt, David Chelsom Vogt, Kristoffer Chelsom Vogt og Elinor Chelsom Vogt, barn av Edvard Vogt.

Forfatterne Bjarne Kvam, Per Christian Magnus og Tom Kristensen fremsetter anklager om forskningssvindel mot vår avdøde far Edvard Vogt og hans forskningskolleger Gunnar Nordhus og Anders Bratholm.

Boken gjengir hovedsakelig gamle påstander fra debatten om politivold på 1980-tallet, men utelater på uredelig vis forskernes svar på kritikken. De få nye påstandene fikk forskerne aldri anledning til å besvare. Vi ser oss derfor nødt til å påpeke at forfatterne og deres forlag Vigmostad og Bjørke ikke har belegg for å fremme disse alvorlige beskyldningene.

Når man anklager avdøde personer for forskningssvindel, bør man fremlegge bevis for at det enten har forekommet manipulasjon av forskningsdata, eller at forskningsdata er tolket misvisende, og at dette er gjort med hensikt.

Går man boken nærmere etter i sømmene, ser man at ingenting av dette er sannsynliggjort.

Boken beskylder voldsforskerne for å lyge om samarbeid med 61 privatpraktiserende leger og 125 privatpraktiserende tannleger. Beviset som fremlegges, er at Kvam og Magnus skal ha ringt til 21 av legene og tannlegene, og disse kan i dag ikke huske å ha blitt spurt om å delta i voldsundersøkelsen for 46 år siden.

Av voldsrapporten fremgår det imidlertid at ingen av de 61 privatpraktiserende legene noensinne rapporterte om voldstilfeller. Av de 125 tannlegene, var det bare 28 som rapporterte om voldstilfeller. Forfatterne unnlater å nevne at ingen av disse var tilfeller av politivold.

Det er heller ikke sikkert at Kvam og Magnus har snakket med noen av dem som rapporterte om annen type vold. De snakket med 10 prosent av legene og tannlegene, og bare 15 prosent rapporterte om vold.

Statistisk sett har de dermed snakket med én eller to som har registrert for eksempel familievold (men ikke politivold). Det store flertallet registrerte ikke noen voldsofre, og må derfor ha hatt minimal kontakt med forskningsprosjektet. Dette var i 1973, åtte år før forskningen ble kjent. Likevel konkluderer forfatterne, uten forbehold, med at voldsforskerne løy.

Når BT kontakter 17 av de 21 legene og tannlegene Kvam og Magnus skal ha kontaktet, er det imidlertid kun 5 av 17 som husker å ha snakket med Kvam og Magnus i 2015. Etter forfatternes eget kriterium for å konkludere med løgn (at samtalen ikke kan bekreftes av den man skal ha snakket med), så har de altså selv løyet.

Boken vier også et eget kapittel til registrering av vold på Haukeland. Her utelater forfatterne å nevne at kun tre tilfeller av politivold førte til innleggelse på Haukeland.

Det viktigste stedet for registrering av politivold, legevakten, er påfallende nok knapt omtalt i boken. Dersom bokens formål virkelig var en objektiv vurdering av datainnsamlingen, skulle man forvente at dette var nevnt flere steder enn i to fotnoter. Det er nærliggende å tenke at legevakten utelates fordi forfatterne ikke fant uregelmessigheter ved datainnsamlingen der.

Også voldsforskernes anslag om at det kunne dreie seg om 360 politivoldstilfeller i året, fremføres som et bevis på svindel.

Les også

Forfattere beskylder voldsforskerne for svindel: – Det viste seg at «finner man en rotte, så finner man tusen»

Forfatterne utelater at forskerne redegjorde for usikkerheten som heftet ved anslaget: «Vi kan imidlertid forsøke en sannsynlighetsberegning...», skrev Vogt og Nordhus, og tok utgangspunkt i 18 legebehandlete tilfeller og 95 prosent mørketall.

Premissene for beregningen kan man være uenige i, men «forskningssvindel» kan det ikke med rimelighet kalles all den tid premissene var klargjort.

Det høye anslaget av politivold ble dessuten understøttet av nye studier, blant annet intervjuer med 220 personer. Amnesty Internationals London-kontor gjennomførte egne intervjuer. Det samme gjorde NRKs Tron Strand og dokumentarfilmskaper Trond Kvist.

På pressekonferansen fortalte Kvam at han aldri har snakket med et politivoldsoffer, fordi de «sier en ting én dag, og en helt annen ting en annen dag». Å innrømme slike fordommer mot en hel gruppe av befolkningen, er naturligvis oppsiktsvekkende.

Samtidig avdekker Kvam en grunnleggende svakhet i bokprosjektet: Når man fra begynnelsen mistror dem som hevder seg utsatt for politivold, er det ikke rom for åpen sannhetssøken. Politiet er troverdige, ofrene er løgnaktige.

Til tross for denne forutinntattheten, er det Bratholm som anklages for å ha «tunnelsyn».

Les også

Frode Sulland og Cato Schiøtz: «Politivoldsaken er historien om et stort samfunnsproblem»

Forfatternes eget tunnelsyn er tydelig når de spør hva som motiverte voldsforskerne. Spekulasjonene strekker seg fra personlige ønsker om å ramme politiet, til misunnelse og ønsker om berømmelse. Utfordringene med å rekonstruere et troverdig motiv, ender i en konklusjon om at motivet for alltid vil forbli «et mysterium».

Det åpenbare svaret nevnes ikke: At forskerne var motivert av å avdekke omfanget av vold i Bergen. Engasjementet for de vanskeligstilte var tydelig i en rekke av vår fars prosjekter, som i opprettelsen av det frie rettshjelptiltaket Jussformidlingen i Bergen.

At motivet ikke var å ramme politiet underbygges av at «politivold» ikke var et alternativ i forskningsskjemaet da forskningsprosjektet startet. Dette ble inkludert først etter at flere voldsofre fortalte om politivold.

Ifølge boken var forskernes mediestrategi «hovedårsaken til at forskerne i 2002 til slutt gikk seirende ut av politivoldstriden». Her utelater forfatterne beleilig at Høyesterett gikk til det uvanlige skritt å kritisere pressen for «ukritisk», «ensidig» og «sterkt overdrevet» å ha «skapt en stemning mot dem som hevdet at vold var et problem ved Bergen politikammer».

Les også

BTs Frode Bjerkestrand: «Politivoldssaken er ikke over, selv om forfatterne hevder det»

Boken unnlater også å nevne at Kvam, som var journalist i BT på 90-tallet, var blant dem som skrev mest kritisk om forskerne. Av 25 svært negative BT-oppslag om Vogt i perioden 1993 til 1997, var 20 skrevet av Kvam, med påstander som nå gjentas i boken.

Professor emeritus i journalistikk, Rune Ottosen, kritiserer forlaget for ikke å ha vært åpen om at Kvam er inhabil, og påpeker det «kampanjelignende preget» i Kvams BT-artikler mot Vogt. Boken er på samme vis skjemmet av personkarakteristikker av forskerne.

I BT 30.11 går forfatterne også til personangrep på fagfolkene som har rettet saklig kritikk mot boken. Det bemerkelsesverdige er at forfatterne ikke kommer med et eneste argument mot den faglige kritikken.

I denne utgivelsen er maktmisbruket fra politi og påtalemyndighet visket ut av historien. Boken fremstår som en omkamp fra Kvam, som nok en gang fremmer anklager uten å kunne bevise dem. Man lurer på hva forlaget har tenkt. Er dette «Norges største publiseringsskandale?», spør Ottar Hellevik.

Dette handler ikke bare om beskyldninger mot døde forskere. Boken mistenkeliggjør alle som opplevde politivold og som våget å stå frem. Nok en gang trekkes deres troverdighet i tvil. Ti av dem ble urettmessig dømt for falsk forklaring, syv av dem sonet i fengsel. Det er nok nå.

David Chelsom Vogt er gjesteskribent i Bergens Tidende.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg