Jeg er nederst på rangstigen

Når vi blir bedt på middag, takker jeg nei. Vi kan ikke invitere tilbake.

Publisert:

FRIHET: Jeg er takknemlig for tryggheten i Norge, men jeg har ingen frihet, skriver en trebarnsmor i dette innlegget. Foto: Eirik Brekke

Debattinnlegg

Anonym kvinne
Bergen

Familien min og jeg kom til Norge i mai 2012. Vi kom ikke fordi vi var fattige, men på grunn av diktatoriske forhold i hjemlandet. Dette vet barna. Mannen min hadde allerede flyttet hit, og jeg og våre tre barn kom etter. Vi fikk opphold på familiegjenforening.

Vi trodde at livet skulle bli enkelt her. Det ble det ikke, selv om jeg er takknemlig for at jeg lever i et trygt land.

I Eritrea ville vi ha sultet og ikke hatt et sted å bo, men takket være sosialhjelp og bostøtte trenger vi ikke sulte her i Norge. Økonomien vår er dårlig, og på mange måter er vi fattige i Norge, sammenliknet med nordmenn flest. Vi skiller oss ut.

Les også

Les også: Hver uke leverer Ellen gratis mat til fattige i Bergen. Etterspørselen er enorm.

Vi kan aldri reise noen steder, og jeg kan ikke kjøpe ting til barna mine, gaver for eksempel, slik jeg har lyst til. Barna får ikke de tingene de trenger og ønsker seg, som ski, skøyter, sykkel, PC, ny mobil. Ting de ser at vennene har. Vi kan låne utstyr av skolen eller kommunen, men barna vil ha det andre barn har.

«Mamma, jeg vil stå på skøyter sammen med de andre», sa sønnen min. Jeg forklarte ham at da må jeg snakke med læreren hans om vi kan låne noen. «Men jeg vil ikke bare låne, jeg vil ha mine egne», sa sønnen min. Jeg måtte forklare at vi ikke har råd.

En gang sa en klassevenninne til datteren min at vi var fattige. Datteren min ble veldig lei seg og gråt da hun kom hjem. Da barna var yngre, kunne mangelen på penger føre til konflikter og dårlig relasjoner til barna. De forsto ikke hvorfor vi ikke hadde råd til ting, ble lei seg og skyldte på oss.

Les også

Tormod Bøe: – Fattigdom kan øke konfliktnivået i familier

Det er annerledes nå. Vi har forklart dem at vi har lite penger. Nå ser de at vi har økonomiske bekymringer. Det er sårt. Datteren min sier for eksempel at hun ikke trenger lørdagsgodt.

Klassekameratene deres trenger ikke å tenke på penger. De får det de andre får. De fleste foreldre er rike og bor i store hus. Man blir ganske lei seg av å ha så lite penger, og det blir til at man sitter en del hjemme. Når de inviterer oss hjem, svarer jeg alltid nei, for vi kan jo ikke invitere tilbake.

Bestekompisen til sønnen min har skilte foreldre. Han forteller stadig om ferier han har vært på sammen med mor eller far. Høstferie i New York, påske i London og sommerferie på aktivitetsgård.

Mange har playstation, dyre dataspill og nye mobiler. Alt dette er ting vi ikke har råd til.

Jeg føler at jeg ikke kan gjøre det som andre kan her. Jeg er nederst på rangstigen, jeg har ikke frihet. Det er vondt å skille seg ut, vondt å føle seg mindre verdt enn andre.

Sønnen min spurte en dag: «Mamma, hvis du og pappa fikk jobb, kan vi kjøpe eget hus da?» Jeg svarte: «Jeg håper, vennen min, det er derfor mamma går på skole». Jeg går i tiende klasse og vil fortsette med skole. Drømmen min er å jobbe med eldre.

Nå jobber jeg på et sykehjem i språkpraksis og elsker det. Eldre mennesker er så fine folk. Sjefen min er veldig fornøyd med meg. Jeg vil utdanne meg innen helsefag og kanskje bli sykepleier.

Hvis jeg får jobb etter hvert, kan jeg kjøpe meg en leilighet.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg