Vulvasmerter er mer enn «vanlig vondt»

Kvinner som oppsøker helsetjenestene i fortvilelse og desperasjon, må få bedre hjelp.

Publisert Publisert

BEDRE TILBUD: Pasientene som lider av vulvodyni må få raskere og bedre hjelp, skriver innsenderen. Foto: Shutterstock, NTB scanpix

Debattinnlegg

  • Linn Myrtveit Stensrud
    Psykolog og universitetslektor ved Universitetet i Oslo

Kvinnehelse er notorisk underprioritert, og dette har stor betydning for norske kvinner – og menn. Som psykolog synes jeg det er påfallende lite fokus på kvinners seksuelle plager, i forhold til hvor utbredt det er.

At Astrid Elise Runshaug tar opp dette temaet er viktig, for hennes historie er dessverre typisk for mange kvinner i helsevesenet. Vulvodyni er en langvarig smertetilstand i underlivet som rammer 15–20 prosent av unge kvinner avhengig av diagnostisering, som gjør det til en av de vanligste lidelsene hos kvinner.

Likevel er det lite forskning og kunnskap om denne lidelsen. Vulvodyni gjør samleie smertefullt, og noen ganger umulig. Noen får vondt kun når de prøver å ha sex, mens andre går med smerter hele tiden.

Smertene påvirker også hverdagen til pasientene i stor grad. De som rammes har mer angst og depresjon enn befolkningen for øvrig, samt lavere livskvalitet og høyere forekomst av selvmordstanker.

Linn Myrtveit Stensrud Foto: Privat

I tillegg opplever de isolasjon, tap av identitet og relasjonelle vansker. De som har partnere kvier seg ofte for å fortelle om smertene, og mange fortsetter å gjennomføre samleie mens de biter tennene sammen. Noen selvmedisinerer med smertestillende for å kunne tilfredsstille partneren, og mange forteller aldri at det gjør vondt.

De er redde for at kjæresten vil forlate dem hvis de ikke kan ha sex, og de sliter med å finne sin identitet som kvinne når de ikke har lyst eller evne til å opprettholde seksuallivet sitt.

Kvinner med vulvasmerter oppsøker som regel mange offentlige og private leger i fortvilelse og desperasjon. Når det offentlige helsevesenet ikke har kapasitet til å ta imot alle, vil mange av pasientene bruke store summer på privat helsehjelp.

Mange blir også sykemeldt over lengre perioder, noe som forverrer økonomi og sosialt liv ytterligere. Mange leger kan ikke nok om lidelsen, og det bidrar til at pasienten ofte blir avfeid med at det vil gå over, eller at smerten bare er innbilning.

Dersom kvinnene får en diagnose og behandling for plagene, har det som regel gått mange år. I mellomtiden har en del fått gjentatte behandlinger mot soppinfeksjoner som ikke hjelper og som forverrer situasjonen.

Les også

Vreden med skjeden

De har typisk blitt fortalt at det er vanlig at sex gjør vondt for kvinner og at de må tåle å ha litt plager. Flere vitenskapelige studier har funnet at smerten til disse kvinnene blir normalisert og bagatellisert av helsepersonell, og de blir omtalt som «nevrotiske» og «frigide» jenter som trenger å roe seg ned.

Ny forskning tyder på at tiden det tar fra plagene oppstår til behandling starter, påvirker prognosen. De tverrfaglige Vulvaklinikkene gjør en viktig jobb med utredning, siden diagnosen stilles ved utelukkelse av andre lidelser. God diagnostisering er essensielt for å unngå feilbehandling.

Dessverre finnes det kun tre slike klinikker i Norge, og de har altfor lite ressurser til å håndtere den store pågangen. Manglende helsetilbud for kvinner med vulvasmerter bygger opp om en generell ukultur der kvinners plager får mindre oppmerksomhet og ressurser i helsevesenet.

Det forskes fem ganger så mye på ereksjonssvikt hos menn som på seksuelle smerter hos kvinner. Dette har en signaleffekt som gjør det vanskeligere for kvinner å ta egne smerter på alvor og oppsøke hjelp.

Forskning på kjønnsforskjeller i helsevesenet viser at samfunnet har en tendens til å mistro kvinner når de forteller om opplevde smerter, slik at de ikke får den behandlingen de har krav på. I stedet blir de gående langtidssyke med «uforklarlige» plager.

Forklaringen blir da ofte at det sitter i hodet. Flere forteller at de har fått psykiatriske diagnoser i journalen uten noen psykiatrisk vurdering. Dette fører sannsynligvis ikke bare til tregere tilfriskning, men også til mye usikkerhet og skamfølelse.

Ny forskning studerer også partnere til vulvodynipasienter og viser at parforholdet påvirkes negativt av lidelsen. Hos partnere finner man blant annet en økt forekomst av angst. Likevel blir de sjelden inkludert i behandlingen.

Siden det foreløpig ikke er noen kjent årsak til vulvodyni er det vanskelig for kvinnen å forklare, og for partneren å forstå smertene. Mennene jeg har snakket med forteller at de strever med skyldfølelse når partneren får vondt, samtidig som de synes det er vanskelig å uttrykke sine egne behov.

Isolasjonsfølelse går også igjen, fordi det er umulig å snakke med venner og familie om dette problemet uten å utlevere partneren på et svært privat område. Ofte sier begge to at de føler seg mislykket, inadekvat og at de dermed faller utenfor samfunnets bilde av hvordan et vellykket samliv skal være.

Les også

Min fitte er flott

Vi vet fra forskningen at møtet med helsevesenet påvirker tankene om både lidelsen og en selv. Mye tyder på at pasienter som blir møtt med en somatisk forklaring på plagene har bedre prognose enn de som får forklart lidelsen som psykisk. Psykiske plager er fortsatt mer tabu og skambelagt enn somatiske plager.

Både kvinnene og partnerne i vår studie forklarte dette med at psykiske plager oppleves som mer uforklarlig, og dermed var veien kortere til å legge skylden på seg selv. Kvinnene beskrev seg selv som utilstrekkelige partnere, mens noen av mennene etter hvert begynte å se på seg selv som voldtektsmenn.

Alle mente at lidelsen hadde vært lettere å leve med hvis de hadde fått en forklaring på hva lidelsen kom av, fremfor å være prisgitt hypoteser som økte skyldfølelse og avmakt. Mange kvinner med vulvodyni understreker betydningen av den ene hjelperen som endelig trodde på dem og tok plagene deres på alvor.

Enten dette var en lege, fysioterapeut, osteopat, helsesøster eller en psykolog, var det tydelig at disse menneskene utgjorde en stor forskjell for den enkelte pasient. Dessverre går det som regel flere år før de finner en som yter empatisk forståelse, og på veien har de ofte fått dårligere psykisk helse, et vanskeligere parforhold og mye unødvendig lidelse.

Disse pasientene må få raskere, bedre og mer tverrfaglig helsehjelp. Vulvaklinikkene må derfor styrkes for å imøtekomme gruppens diagnostiserings- og behandlingsbehov.

Det finnes helsepersonell som har spesialisert seg på vulvodyni, og mange av dem er å finne på den nye nettsiden vulva.no. Det finnes også nye behandlingsmetoder for vulvodyni som er utarbeidet her i Norge og viser lovende effekt.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg