Sprer ugrunnet frykt om Wuhan-viruset

Sannsynligheten for at viruset kommer til å bli farligere, er marginal.

Debattinnlegg

Det kinesiske coronaviruset 2019-nCoV – et nyoppdaget smittestoff som kan spres mellom mennesker – vil garantert ikke bli det siste «nye» smittestoffet menneskeheten møter.

Denne overbevisningen bygger på forskning som viser at reservoaret av mulige smittestoff blant dyr er stort, og at mange smittestoff allerede er blitt overført til mennesket.

Av 335 «nye» humane infeksjonssykdommer som ble oppdaget mellom 1940 og 2004 – deriblant hiv-infeksjon, ebola, borreliose og sars – har så mange som 61 prosent hatt sitt opphav i dyr.

At nye smittestoff og epidemier vil oppstå med nødvendighet, gjør at vi kan forberede oss på dem som ubestemte muligheter – vi vet at de kommer, men ikke når, hvordan og i hvilket format. For helsemyndighetene innebærer dette at de kan trene seg på å formidle kunnskap som fører til veloverveide handlinger, uten samtidig å øke befolkningens engstelse.

Her har de mye å lære av feilene som ble gjort under håndteringen av svineinfluensapandemien i 2009. Helsemyndighetene trakk den gang frem et verstefallsscenario med 13.000 døde nordmenn, og formidlet med brask og bram at scenarioet kunne unngås gjennom massevaksinasjon.

Så gjennomgående var denne forståelsen at beslutningen om massevaksinasjon med en uprøvd vaksine ikke ble endret, selv da det ble overtydelig at svineinfluensaviruset var et svært mildt og relativt ufarlig virus.

Konsekvensen ble dessverre «den mest alvorlige vaksinekatastrofen i moderne tid», der flere hundre pasienter utviklet invalidiserende narkolepsi og kronisk utmattelsessyndrom.

For å unngå slike feilvurderinger, er det nødvendig å få bukt med verstefallstenkingen som ligger bak. Og langt på vei har Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet tatt dette budskapet på alvor, ved å gi mer nøkterne beskrivelser av det nye virusets faregrad enn hva nasjonen ble utsatt for i 2009.

Men fortsatt dukker fryktretorikken opp.

I en NRK-reportasje 3. februar fikk vi vite at amerikanske forskere hadde «vist» at 2019-nCoV kunne mutere og bli farligere. Folkehelseinstituttets ekspert fulgte opp med å hevde: «Vi vet at disse virusene endrer arvemateriale hele tiden, så det er helt umulig å si hvor stor sannsynlighet det er for at dette vil skje.»

Leseren sitter dermed igjen med et bilde, bekreftet av forsker og helsemyndighet, av et virus som vil kunne mutere og skape enda mer sykdom.

Ekspertutsagnet bidrar dermed til å forsterke frykten som alt finnes i befolkningen.

Vel er det korrekt at mange typer virus muterer hele tiden. Men det betyr ikke at vi umulig kan si noe om hva som skjer i fremtiden. Tilgjengelig kunnskap tilsier at de aller fleste forandringer i arvestoffet enten fører til at viruset mister evnen til å formere seg, at det formerer seg saktere, eller får sterkt redusert virulens. Det vil si evne til å forårsake sykdom. Kun unntaksvis vil en mutasjon resultere i økt virulens.

Og dersom en farlig mutasjon likevel skulle oppstå, er ikke det ensbetydende med at det farligere viruset vil spre seg i befolkningen.

En slik utvikling vil komme an på virusets smitteevne, det vil si i hvor stor grad viruset evner å mangfoldiggjøre seg i en syk person og derpå overføres til en frisk person.

Det er nær sammenheng mellom sykdom, smitteevne og virulensutvikling. For 2019-nCoV, som smitter gjennom luftveiene, vil et virus som gir økt spredning gjennom hosting og nysing, være mer «vellykket» enn et virus med dårligere smitteegenskaper.

Slik sett vil det beste for viruset være å gi en type sykdom, som gjør at den smittede kan bevege seg rundt i samfunnet og nyse og hoste på andre. Et virus som gir alvorlig sykdom som medfører sengeleie, vil derimot ha dårligere betingelser for spredning.

Så dersom disse to virusvariantene skulle konkurrere mot hverandre, ville vi forutsi at den mildere varianten med størst spredningspotensial kom ut som vinner.

Når smitteprosessen først er i gang – når det mildere Wuhan-viruset har begynt å spre seg i befolkningen – vil en ny mekanisme som motarbeider et eventuelt farligere virus, kunne tre i kraft.

For om smittede personer opparbeider immunitet mot det mildere viruset, og om denne immuniteten også omfatter immunitet mot det farligere viruset, vil det farligere viruset møte kraftfull motstand når det forsøker å entre samfunnet av mennesker.

Gitt alle disse forbeholdene – hvordan kan det da ha seg at amerikanske forskere blir tatt til inntekt for at farligheten av 2019-nCoV vil kunne øke? Svaret er enkelt. Det beror på en feillesing av forskernes publikasjon.

Leser man artikkelen det vises til, vil man se at resultatene det er snakk om, viser virusets evne til å binde til et bestemt molekyl som finnes på celler i luftveiene.

Men artikkelen sier ingenting om virusets evne til å utvikle seg i en farligere retning og deretter spre seg. Ganske enkelt fordi studien ikke er designet for å besvare det spørsmålet.

Ved innledningen til en epidemi, er det tillatt å spekulere. Men spekulasjoner bør veiledes av kunnskap. Enhver kan trekke frem verstefallscenarioet, men av eksperter kreves det besinnelse og mer presise forutsigelser enn ubegrunnet
gjettverk.

Det finnes oss bekjent ingen eksempler på at smittestoff som forårsaker luftveisinfeksjoner, deriblant seks ulike typer Wuhan-virus, har utviklet seg i en farligere retning etter at de entret samfunnet av mennesker.

Det foreligger heller ikke data eller teoretiske betraktninger som tilsier en økt virulensutvikling av 2019-nCoV. Tvert imot tilsier kunnskapen vi i dag besitter at en farligere variant neppe vil komme til å spre seg vidt i befolkningen.

Dette betyr selvsagt ikke at helsevesenet og befolkningen bør unnlate å forberede seg på en mulig epidemi med Wuhan-viruset. Men vi trenger ikke ta høyde for en enda verre variant av viruset.