Kvinnesykdommen ingen snakker om

Fastlegen så på meg slik alle andre gjør, og jeg kunne nesten gjette meg frem til hva han tenkte.

Denne artikkelen er over to år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg begynte å legge på meg da jeg var 16 år. De første fire årene gikk det ganske sakte, men man la merke til det.

Nå har det gått åtte år. Jeg burde være en stolt kvinne, stolt over kroppen min og stolt av at jeg «bærer det så fint». Jeg er ikke det.

Siden 2017 har kroppen min eksplodert til noe jeg ikke klarer å se på. Det gjør fysisk og psykisk vondt å se kroppen min i speilet.

For kort tid siden fikk jeg bekreftet det jeg håpte mest: At dette ikke er selvforskyldt. Jeg ble glad, selvfølgelig. Dette kunne jo fikses!

Gleden varte til jeg innså at jeg ikke kommer til å få hjelp fra staten. Sykehusene har allerede avslått henvisningen.

Hvis jeg noensinne skal bli frisk, må jeg gå til privat sykehus og betale for all behandling og operasjoner selv. Bare operasjonene i sin helhet vil koste rundt 300.000 kroner.

I tillegg må jeg også betale for fysioterapitimer, pulsator og kompresjonsstrømper.

Dere lurer sikkert på hva sykdommen heter? Lipødem. Kroppen min er fulle av syke fettceller som muterer seg i et stort tempo. Det begynte først i lårene, så kom det i armene, deretter hoftene og til slutt i leggene.

Til jeg får råd til å betale for operasjonene, vil jeg nok se ut som Michelin-mannen. Alt jeg spiser, suger de syke fettcellene i kroppen min til seg.

Næring, fett, proteiner – alt.

Forskning viser i tillegg at det er en terapiresistent diagnose. Jeg kan faktisk ikke gjøre noe som helst for å få det vekk på egen hånd. Det hjelper ikke å trene eller å gå på diett, det vil bare gjøre det verre. Tro meg når jeg sier at jeg har prøvd.

Jeg klarer ikke å gå opp en trapp uten at lårene mine verker, eller løfte handleposer uten at armene protesterer.

Hvis jeg er i mye aktivitet en dag, straffer kroppen min meg. Spiser jeg, straffer den meg. I tillegg har jeg for mye vann i kroppen, dag inn og dag ut. Lymfekjertlene mine klarer ikke å trenge vann og avfallsstoffer ut gjennom fettet. De syke fettcellene presser på nerver, og det er smertefullt.

I velferdsstaten Norge har de ennå ikke bestemt seg for hvordan de skal behandle denne sykdommen. Noen mener at fettsuging er en ren kosmetisk behandling og ikke særlig effektiv, men hvordan kan da kirurger som har spesialisert seg innenfor dette, si at det er den eneste veien å gå?

Hvis jeg ikke kan få hjelp av de offentlige sykehusene, vil det si at jeg må gå i mange år til med dette. Smertene vil bli verre, og kroppen min vil bli større. Jeg trodde at hvis man ble syk, skulle man få hjelp av det offentlige. Men det er jo en kvinnesykdom, så da skal vi ikke bry oss, da?

Jeg er helt overbevist om at det finnes andre kvinner på min alder som stadig legger på seg uten grunn, uten å overspise.

Jeg fikk vite om diagnosen via min mor, som kjente en kvinne som led av det samme. «Det ser ut som deg, Malene.» Vi gikk til fastlegen med håp om å få en utredning på Haukeland eller Haraldsplass.

Fastlegen så på meg slik alle andre gjør, og jeg kunne nesten gjette meg frem til hva han tenkte: «Du er ikke syk, du er bare feit og lat.» Forhåndsdømming.

Han ville henvise meg til overvektsklinikken, men det ville jeg ikke være med på. Jeg visste at jeg var syk. Jeg er ikke så glad i mat og spiser lite, men hadde du sett kroppen min, ville du aldri trodd meg.

Motvillig henviste legen meg til Haraldsplass og Haukeland. Etter kort tid fikk jeg altså avslag fra begge.

Jeg bestilte time hos en privat spesialist, en kirurg, som har jobbet med lipødem lenge. Under utredningen tok han bilder og kom med mye informasjon om sykdommen, og om hva som skal til.

Vet dere hva det mest groteske jeg fikk vite var? At legene som hjelper han med disse operasjonene, jobber på Haukeland eller Haraldsplass. Altså, de samme som har avslått henvisningene mine.

Så, hva gjør man da? Skal jeg tigge om penger? Skal jeg be på mine knær etter hjelp?

Det sitter langt inne å sende et innlegg til BT, men jeg ser ingen annen utvei. Jeg vil støtte andre i samme situasjon, og jeg håper at det kan hjelpe å spre informasjon om lipødem ut i landet.