Jeg vil ikke være et politisk forhandlingskort

I 2016 tok 67 vordende mødre senabort av et foster med downs syndrom. Jeg var en av dem.

SELVRÅDERETT: Om abortloven foreslås endret, tror jeg høyresiden vil oppleve et brøl fra folkedypet, på linje med motstanden mot reservasjonsretten i 2014 - om ikke mer, skriver innsenderen. Jan M. Lillebø

Debattinnlegg

Anonym kvinne

Bestemmelsen om rett til abort ved «stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom» foreslås opphevet i en hestehandel mellom KrF og Høyre. Om dette skjer, må kvinnen argumentere for hvorfor hun ønsker abort, og en nemnd vil på en annen måte enn før rå over kvinnens kropp og familiens liv. Utspillet drar Norge og landets kvinner baklengs inn i fortiden.

Jeg var over 40 år da jeg ventet mitt tredje barn. Vi ba derfor om å få utført en KUB-test (tidlig ultralyd kombinert med dobbeltest for å si noe om risikoen for kromosomfeil hos fosteret), også kalt Duotest. Testen består av en blodprøve av mor og en ultralydundersøkelse av foster. Ved timen for ultralyd var jeg i uke 13, utenfor grensen for selvbestemt abort. Etter ultralydundersøkelsen fortalte jordmor oss at prøvene sammenlagt viste en høy risiko for kromosomfeilen trisomi 21 - downs syndrom.

Les også

Utdatert abortnemnd

Et sterkt beskyttelsesinstinkt overfor fosteret meldte seg. For å vite resultatet med sikkerhet, måtte det tas morkakeprøve. Ukene gikk. Vi kvernet på usikkerhetsfaktorer rundt funksjonsnivået til fosteret. Hva med barna hvis vi måtte tilbringe de første leveårene på Rikshospitalet på grunn av hjertefeil? Ville vi klare å stå i det dersom barnet ble ekstra pleietrengende? Var det rimelig å velte omsorgsbyrden for et sterkt funksjonshemmet søsken over på våre barn når vi om 20-30 år ble for gamle? Ville vi klare oss økonomisk hvis en av oss måtte slutte i jobb? Ville parforholdet tåle det?

Vi hadde allerede hatt mange påkjenninger. Var det forsvarlig å føde et barn som potensielt bare kunne leve noen år, og med alvorlig lidelse?

Resultatet kom per telefon: Fosteret hadde downs syndrom.

Vi leste mye, og snakket med foreldre vi kjenner som har barn med downs syndrom. Ikke alle har solskinnshistorier. Disse barna kan ha mange alvorlige helseutfordringer i tillegg til selve utviklingshemmingen, som ifølge Folkehelseinstituttet varierer veldig fra barn til barn. Ikke alle overlever de første leveårene, og mange vil ha omfattende hjelpebehov hele livet.

Vi falt ned på at livssituasjon samlet sett ble for usikker og vanskelig. Vi sørget. Jeg møtte for en abortnemnd i kjelleren på Kvinneklinikken. Jeg forklarte bakgrunnen for valget til de to legene, men måtte ikke argumentere. Siden fosteret hadde kromosomavvik, hadde jeg rett til abort, og den ble innvilget. To dager etter møtet med nemnden sto vi foran skranken på KK med en pakket bag i uke 16. Jeg skulle innlegges for senabort.

Les også

Som 22-åring ville ho ta abort. Legane sa nei. Helga måtte reise langt for å få bestemme sjølv.

Oppi all sorgen kjente jeg på takknemlighet til helsevesenet som ivaretok meg i en vanskelig situasjon. Jeg hadde allerede gjort en innsats og født to barn og jobbet full stilling parallelt. Dette var samfunnets måte å betale meg tilbake på. Det kjentes naturlig og rettferdig, midt i det naturstridige.

Jeg kjente også på fortvilelse og sinne over at prosessen frem mot abort hadde tatt så lang tid. Det var uverdig. Hadde NIPT-blodprøven vært en del av det offentlige helsetilbudet for gravide over 38 år, ville vi visst med tilnærmet full sikkerhet om fosteret hadde downs i første trimester, og abort hadde kunnet utføres langt tidligere. NIPT-blodprøven tas mellom uke 9 og 11. I stedet ble veien langdryg, risikofylt og smertefull. Så unødvendig, både for mor og foster. Testen fører ikke til flere aborter, men tidligere og mer skånsomme aborter.

Begrepet sorteringssamfunn kjenner vi oss ikke igjen i. Alle aborter innebærer en sortering - en seleksjon. Dette gjelder både friske fostre og fostre med sykdommer eller kromosomavvik. Fellesnevneren for alle svangerskapsavbrudd er den personlige vurderingen av livssituasjonen som kvinnen og familien gjør.

Begrepet manipulerer følelsene våre, stigmatiserer kvinner og familier, skaper skam. Det gir inntrykk av at kvinner aborterer fordi de ønsker å velge bort syke barn. Slik var det ikke for oss.

Ansvaret for mangfoldet ligger på samfunnets skuldre, ikke på kvinnens. Om en vil redusere antall aborter hvor foster har påvist downs, må samfunnet bistå familier med hjelpetrengende barn på en langt mer effektiv og omfattende måte enn i dag. Omsorgsoppgaver har tradisjonelt vært kvinnens byrde, og i dag satser samfunnet på at kvinner fortsatt tar støyten med både fødsler og omsorg.

Les også

Eirin Eikefjord: Maktspillet om abortloven

Helseminister Bent Høie uttaler at abortloven § 2 c «virker diskriminerende» overfor mennesker med downs syndrom, og at han hadde følt seg diskriminert dersom homofili var abortgrunn på linje med downs syndrom.

Parallellen mellom kromosomfeilen trisomi 21 og homofili er et etisk og faktisk overtramp, og nesten ikke til å tro fra en helseminister. Trisomi 21 gir i dag grunnlag for abort. Homofili er en seksuell legning, intet kromosomavvik. Ingen kvinne vil noen sinne ligge søvnløs og veie for og imot, og problemstillingen har knapt hypotetisk verdi i abortdebatten. Høie manipulerer følelser og nedvurderer kvinners intellekt, men utspillet viser på en god måte det stigma som påføres kvinner som utfører abort.

Jeg skammer meg også. Jeg orker ikke stå frem med navn, av hensyn til meg selv og familien. Til det er abort for tabubelagt, debatten om senabort for følelsesdrevet, og vår sorg for vanskelig.

Om samfunnet vil ha nye borgere, må det forvalte samfunnskapitalen Kvinnekroppen med respekt og omtanke. Sett NIPT-testen i system snarest, våg å tilby testen til alle gravide.

Norge henger igjen i en mørkemannsmyr som flere andre land for lengst har forlatt. Oppretthold bestemmelsen om rett til abort ved alvorlig sykdom, og vern om det ufødte liv gjennom å innføre bedre hjelpetiltak og avlastning
for fødte barn.

Om abortloven foreslås endret, tror jeg høyresiden vil oppleve et brøl fra folkedypet, på linje med motstanden mot reservasjonsretten i 2014 - om ikke mer. Kvinner er lei. Vår selvråderett er ikke et forhandlingskort i et politisk spill.

BT kjenner innsenderens identitet og historie.