Alt jeg ønsker er en sjanse

Jeg søker på alt. Ingen vil ha meg.

KLAR FOR JOBB: Bianca Midbøe så lyst på fremtiden da hun fullførte mastergraden for to år siden. Lite visste hun at dette skulle bli starten på to år som arbeidsledig. Privat

Debattinnlegg

Bianca Midbøe
Arbeidsledig/grafisk designer, Bergen

Man skulle tro at det var tilstrekkelig. Å utdanne seg innenfor noe man brenner for og jobbe knallhardt gjennom utdanningen. Studere ved en av Englands anerkjente skoler og fullføre bachelorgrad og mastergrad med toppkarakterer. All logikk fortalte meg at hvis jeg jobbet hardt mot målet mitt og gjorde mitt beste på skolen, ville det lede til en jobb.

Jeg forventet ikke at det skulle være enkelt å få jobb innen grafisk design, så jeg bestemte meg for å jobbe like hardt for å lande en jobb. I dagevis produserte jeg håndlagde bøker som viste arbeidet mitt, og sendte dem til alle byråer i Bergen. Jeg ventet spent, lenge, forgjeves. Det skulle ikke knekke motet.

I to år har jeg sendt hundrevis av søknader til alle typer stillinger og vært på rundt 20 intervjuer. Selv om nyutdannede oppfordres til å søke, er tilbakemeldingen alltid den samme: «Du kunne ikke gjort noe annerledes på intervjuet, vi valgte bare å gå for en kandidat med mer erfaring».

Les også

Han var arbeidsledig. Nå har han tjent over 100 millioner på hightech i Vik

Det finnes mange gode tiltak for dem som sliter med å komme seg i arbeid av en rekke grunner, og det trengs. Men det stikker allikevel litt når man ser på TV at narkomane, syke, innvandrere og eks-kriminelle får muligheter. Eller at noen med vondt i viljen får støtte. Mens de som har jobbet ræven av seg i fem år for en utdanning, får beskjed om at de har gode muligheter til å skaffe seg arbeid gjennom egen innsats.

ARBEIDSPRØVER: Bianca Midbøe har solid utdanning og mange arbeidsprøver, men sier hun alltid får omtrent det samme svaret etter jobbintervjuer: «Du kunne ikke gjort noe annerledes på intervjuet, vi valgte bare å gå for en kandidat med mer erfaring.» biancamidboe.no

For hver dag som går, legges det til en dag som arbeidsledig, som jeg må svare for på intervju. Jeg blir én dag eldre, og avstanden til arbeidsmarkedet blir større. Fra alle kanter kommer det råd om å være mindre kresen, og at jeg kan finne noe annet å jobbe med i mellomtiden. Men de forstår ikke at jeg søker på alt. Ingen vil ha meg som grafisk designer, digital markedsfører, butikkmedarbeider eller ekstrahjelp. Til slutt mister man troen på å «ikke ta avslaget så tungt», og at «det vil ordne seg snart». Å få hundrevis av avslag er tungt uansett.

Les også

Siv Bente Haukanes mistet jobben to ganger etter oljekrisen. Så kom oppturen.

Jeg undres om dette er et problem som strekker seg utover mine fire vegger. For det er lett å føle seg alene. Finnes det flere som har opprettholdt fullt fokus gjennom utdanningen i fem år, for å ende opp med toppkarakterer på veggen og innboksen full i avslag? Finnes det flere som har sittet hjemme og grått i to år, uten å få bruke hjernen til noe mer samfunnsnyttig enn jobbsøknader og Netflix?

Alt jeg ønsker er en sjanse til å vise hva jeg er god for, uavhengig av arbeidstittel eller lønn. Å få bidra til samfunnet og til mitt eget hjem. Hvorfor skal ikke de som ønsker å jobbe som hva som helst, få lov til å jobbe? Når skal noen gi en sjanse til de unge, lovende, overutdannede og undererfarte?

Fra kommentarfeltet:

En presisering fra innsenderen, som mener at en setning i innlegget ikke blir tolket slik den var ment:

«Jeg mener absolutt at alle bør få sjanser og komme seg i jobb. Og setningen «de med vondt i viljen» var ikke ment til noen av de jeg gav eksempel på, men heller de som ikke ønsker å være i jobb som likevel får økonomisk støtte av NAV. Poenget mitt er at det finnes tiltak for «alle» som sliter med noe, men i mitt møte med NAV har jeg ikke fått noe hjelp fordi de mener jeg er for frisk, for bra utdannet og kan klare meg godt på egenhånd. Jeg skulle bare ønske meg litt hjelp jeg også.»