Vi har råd til velferd

Det var ikke høyrepolitikk som bygget velferdsstaten. Det er heller ikke høyrepolitikk som kommer til å redde den.

FULL LØNN: Det ikke er full lønn ved sykdom eller sosiale ytelser som truer velferdsstatens bærekraft, men regjeringens egen politikk, skriver innsender. Foto: Scanpix

  • Eirik Wichstad
    Nestleder, Rød Ungdom
Publisert:

Høyresiden ser seg blinde på milliarder og glemmer menneskene. For å forstå problemet til velferdsstaten, er det på tide å dra nesen opp av Perspektivmeldingen og kaste et blikk på virkeligheten. Da vil de mørkeblå i regjering forstå at det ikke er sykelønn eller sosiale ytelser som truer velferdsstatens bærekraft, men deres egen politikk.

Hver gang debatten reises om hvordan man skal finansiere velferdsstaten fremover, svarer høyresiden med forslag til kutt i velferdsytelser. Enten det er ungdomspartiledere som krever kutt i sykelønnen, eller regjeringen som faktisk kutter i støtten til de uføre. Hele tiden er det velferdsstatens sviktende inntektsgrunnlag som brukes som påskudd. Hyppig vises det til Perspektivmeldingen som faglig belegg for argumentene, en melding som drøfter viktige utfordringer og valgmuligheter for norsk økonomi og offentlige finanser de neste 50 årene. Det er mildt sagt ikke problemfritt.

Les også

Rød Ungdom: Eksamen må fjernes

Å basere politikk i nåtid på spådommer 50 år frem i tid er helt hårreisende. Hvis du levde på 60-tallet, ville du ikke trodd dine egne ører, dersom noen fortalte deg at Norge ville være verdens rikeste land i 2010. At høyrepartiene bruker anledningen til å bygge ned velferdsstaten, er ikke overraskende – problemet er at rammene for debatten sjelden utfordres.

Det er et paradoks at Norge aldri har vært rikere, samtidig som det slås full alarm om bærekraften til velferdstjenestene.

Gjennom hele etterkrigstiden handlet debatten om velferdsstaten om hvordan vi kunne få råd til å bygge ut mer velferd. Svarene var ikke kompliserte. Det handlet om å få flere folk i arbeid, øke skattegrunnlaget og høyne produktiviteten. Med andre ord: Det var ikke høyrepolitikk som bygget velferdsstaten. Det er heller ikke høyrepolitikk som kommer til å redde den.

Hvis en ser de fire siste regjeringsperiodene i sammenheng, tegnes et tydelig bilde: Bondevik II-regjeringen, som styrte fra 2001–2005 kuttet skattene med det som i dag ville tilsvart nærmere 30 milliarder kroner. Så fulgte en rødgrønn regjering som viste liten vilje til å bruke «de store pengene på de store oppgavene», slik Stoltenberg selv formulerte det i 2005. Etter fem år med de borgerlige i regjering har de kuttet skattene med ytterligere 26 milliarder.

Resultatet er et samlet skattekutt som reduserer statsbudsjettet hvert år med 50 milliarder kroner. Da sier det seg selv at det blir mindre penger i felleskassen til å styrke velferdstjenestene.

Les også

Lege: Velferdsstaten er ofte vanskeleg å forstå for dei som treng den mest

110.000 arbeidsføre nordmenn står nå utenfor arbeidslivet, ifølge SSBs arbeidskraftundersøkelse publisert i slutten av april. Samtidig fastslår Institutt for samfunnsforskning i en rapport fra februar i år at endringer i arbeidsmiljøloven som åpnet for flere midlertidige ansettelser, ikke skapte flere arbeidsplasser. Hadde det ikke vært for at økonomien fikk en oppsving, ville ledighetstallene sett mye verre ut. Det ville dessuten gitt forklaringsproblemer til finansminister Siv Jensen, som ikke kunne vise til en eneste arbeidsplass som var blitt skapt som følge av kutt i formuesskatten.

Hva skal regjeringen gjøre når det begynner å butte?

Høyresidens iver etter å kutte i velferdsytelser kan gi uante negative konsekvenser på sikt. Det høye nivået av velferd er nemlig med på å gjøre Norge til et av verdens mest produktive land.

Her er sykelønnsordningen et illustrerende eksempel. Med full lønn ved sykdom kan norske arbeidstakere trygt være hjemme uten å være redd for at det vil være utslagsgivende for om de klarer å betale alle regninger på slutten av måneden.

Enkelte steder i USA handler ikke debatten om sykefravær, men om sykenærvær. Uten et tilstrekkelig sikkerhetsnett som tar vare på deg om du blir syk, tvinges amerikanske arbeidere til å gå på jobb når de egentlig burde holdt seg hjemme. Det øker smittefaren og gjør naturligvis at arbeideren er mindre produktiv på jobb. Gode velferdsytelser er også viktig for å få den syke arbeidstakeren raskt tilbake i jobb, og forhindre at sykdommen forverrer seg.

Det er ikke full sykelønn eller ytelser til de uføre som truer velferdsstatens bærekraft. Men skattekutt, sviktende politikk for sysselsetting og dårligere velferdsytelser gjør det.

Vi har råd til velferd – det er politikken det står på.