Barnevernet er ikke et monster

Det er de positive historiene om barnevernet det finnes flest av. Vi får bare høre så lite om dem.

FORTELLER IKKE: De som ikke evner å ivareta sine barn, går ikke rundt og forteller det, skriver innsender. ILLUSTRASJONSFOTO: Scanpix

Debattinnlegg

Fostermor

Jeg hører om det grusomme barnevernet som tar barna fra fortvilte foreldre uten grunn. Enda så grusomt det er å bli feilaktig mistenkt for å ha utsatt sine barn for omsorgssvikt, så er alternativet verre. Hva med dem som ikke fanges opp?

Man vet ikke hva naboen driver med bak lukkede dører. De som ikke evner å ivareta sine barn, går ikke rundt og forteller det. Fin fasade betyr ikke nødvendigvis god omsorgsevne. Grusomme ting skjer ikke bare på film, det skjer overalt. Man må være voksen nok til å tåle å ta imot historier som er verre enn fantasi. For det er realiteten til mange barn.

Noen voksne vil ikke tro at det er sant. De vil ikke høre om det. Men det er ikke dem det er synd på. Ikke oss fosterforeldre heller. Vi går ikke gjennom sorgen og smerten til barna. Vi tar imot, støtter og veileder. Det er ofte oss de betror seg til. For vi skaper tillit over tid. Og vi gjør det med den samme omsorgen som om det var vårt egenfødte barn som hadde hatt en traumatisk opplevelse.

Vi som er fosterforeldre, er godt rustet til å si noe om barnas behov. Vi lever sammen med dem 24 timer i døgnet. Vi bruker all vår tid på å reparere, lappe sammen og hele disse sårbare barna. Og vi tar imot historiene. Vi tåler det. Selv om det vrenger seg på innsiden, så er vi sterke nok. For barnas skyld.

Les også

Knusende kritikk av barnevernet

For meg er dette ingen jobb, men juridisk er det en jobb. Eller, ikke engang en jobb, men et engasjement. Mange av oss må frikjøpes fra eget arbeid for å kunne ivareta barna vi skal ha boende hos oss. Misforstå meg rett: Jeg gjør alt som er nødvendig for at barna under mitt tak skal ha det bra. At jeg blir stående på siden av arbeidslivet i måneder eller år, er av mindre betydning. Men jeg ønsker å bli anerkjent som mine fosterbarns talsperson, å bli en part i saken. Også i rettssaken.

Det er vi som er den røde tråden i barnas oppvekst. Som står støtt gjennom skifte av saksbehandlere, nye tilsynsførere, en rekke behandlere som fastlege, BUP, PPT og andre. Det er vi som ser reaksjonene etter samvær, og det er vi som til syvende og sist skal være der. Uansett utfall. Uansett hva vedtaket i Fylkesnemda sier. Jeg vil alltid være der. Ved en eventuell tilbakeføring så vil jeg, så sant jeg får anledning til det, fortsatt være en trygg voksenperson for «mine» barn.

Det finnes tusenvis av årsaker til at noen trenger hjelp fra barnevernstjenesten, som ikke er noe man truer med. Barnevernet er ikke et monster som tar barna fra uskyldige mennesker. Det er en hjelpeinstans som vil barnas beste. Og mange får god hjelp. Oftest er det hjelp i hjemmet i form av avlastning eller veiledning. Noen ganger plassering utenfor hjemmet for kortere eller lengre tid.

Vi har vært heldige og har et godt forhold til barnas biologiske familie. Det er ikke alltid sånn. Noen ser på fosterforeldre som en forlengelse av barnevernstjenesten, eller at vi gjør dette for pengenes skyld. Jeg kan love at hvis jeg ville blitt rik på penger, så hadde jeg valgt enn annen vei. Jeg taper tusener i måneden og får verken feriepenger eller pensjonspoeng. Noen sprer disse usannhetene, enten for å sverte eller fordi de faktisk tror det er sant. De lar bitterheten og sinnet overfor barnevernstjenesten ramme fosterforeldrene og deres familier. Dette rammer i første omgang barna.

Les også

Ylva (16) fikk barnevernet til å endre praksis

I forslaget til ny barnevernslov skal en tilsynsfører være barnets kontaktperson, og foreldre skal ha rett på en støtteperson ved omsorgsovertakelse. Begge deler fremstår som gode ideer, men tilsynsførerordningen fungerer ikke optimalt. Mange barn som er plassert i fosterhjem, mangler tilsynsfører. Mange av landets kommuner tar ikke oppgaven alvorlig. Hvis man skal pålegge tilsynsfører mer ansvar, må man profesjonalisere dette. Det å være tilsynsfører, må bli en jobb, ikke en hendig ekstrainntekt. De som skal utføre oppgaven, burde ha en gitt kompetanse. Jeg tør påstå at jeg har tilegnet meg den kunnskapen. Bruk meg.

Ofte er det fosterforeldre som vet mest om barnas behov. Vi er der 24 timer i døgnet. Det er et paradoks at vi kan få veiledning i store mengder i å se barnas behov, i å møte disse behovene. Men så snart en sak kommer opp i Fylkesnemda, så er vi kun et vitne. Et vitne uten innsynsrett. Og etterpå skal vi forklare barnet hvorfor utfallet av saken ble som det ble. «Jeg vet ikke» er ikke et tilfredsstillende svar. Ikke for barn som har gjennomlevd flyttinger i flertall, og som daglig strever med å innhente en viss kontroll over hva som venter rundt neste sving. De fortjener bedre.

BT kjenner identiteten til innsender.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg