Hanne Beth Takvam-Borge
Anette Basso

Igjen skriver bergensavisene om voldtekt. Overfallsvoldtektene ryster alle kvinner som beveger seg i Bergen by. Voldtekt er terror, en form for terror som rammer den enkelte, og som sprer frykt blant resten. Offeret sitter igjen alene med skyldfølelsen og skammen. Kan vi stole på at politiet tar denne formen for terror på alvor? Er vi beskyttet?De fleste overgripere er menn, og i de fleste tilfeller kjenner overgriper og offer hverandre fra før. Antallet anmeldte voldtekter øker. Dette behøver ikke å bety at det skjer flere voldtekter, men at bevisstgjøring har fungert og at flere faktisk oppsøker hjelp. Likevel har bistandsadvokater uttalt at de ber klientene sine tenke seg om før de anmelder en voldtekt. Hvorfor? Belastningen for offeret er stor, og svært mange av sakene ender med henleggelse eller frifinnelse.

Les også:

Sjansen for at en voldtekt ender med domfellelse, er forsvinnende liten. Kun en av ti voldtekter i Norge blir anmeldte. Av disse blir mellom 75 og 80 prosent henlagt uten oppklaring. I praksis har vi tilnærmet straffrihet for voldtekt i Norge.

Gjennomsnittlig saksbehandlingstid for oppklarte voldtektssaker er vel 150 dager, eller fem måneder. Flere opplever ventetiden som et nytt overgrep. Den gjør det også mulig for overgriperen å begå flere overgrep. Den såkalte «kjendisdanseren» i Oslo står som et skrekkeksempel.

Flere har tatt til orde for en 90 dagers behandlingsfrist for voldtekt— og overgrepssaker. I dag opererer politiet med en slik frist i visse voldssaker, som håndgemeng i taxikøen natt til søndag. I voldssakene med frist påpeker politiet selv at saksbehandlingstiden har vist en positiv utvikling, og at det har vært en sterk nedgang i antallet saker.

Les også:

Både politiet og Riksadvokaten stritter imot å innføre 90 dagers behandlingsfrist på voldtektssaker. I 2007 var riksadvokat Tor-Aksel Busch bekymret for at en slik frist ville gjøre kvaliteten på etterforskningen dårligere. Men politiet er allerede under tidspress på slike saker. «Det er viktig at etterforskning kan iverksettes så raskt som mulig», skriver politiet i Hordaland i sin veileder til den som har blitt utsatt for voldtekt. Videre skriver de at «materialet må sikres raskt» og at «politiet bør snarest få opplysninger om gjerningspersonens identitet».

Rettsmedisinske undersøkelser må nødvendigvis gjøres kort tid etter at overgrepet har funnet sted. I dag kan DNA-analyser gjennomføres på svært kort tid, og i hastesaker kan svaret være klart i løpet av et døgn. Vi ser ingen gode grunner til at politiet ikke skal innføre like frister i voldtektssaker som voldssaker. Vi håper på begrunnelser og svar fra politiet om dette.

I Bergensavisen 5. juli uttalte politioverbetjent Bente Liland følgende: «Man må ikke sette seg i en tilstand som gjør en sårbar for å bli utsatt for overgrep». Vi krever svar på om denne type holdninger, hvor ansvaret for å unngå et overgrep legges på offeret fremfor overgriperen, er representativ for politiet i Hordaland.

Les også:

Politiet skal beskytte oss og møte oss i sårbare situasjoner. Vi er avhengig av at vi har tillit til politiet. Liland gjør seg ikke verdig vår tillit med et slikt utsagn. Det samme gjelder i saken som ble kjent tidligere i år, hvor en ung gutt ble møtt med latterliggjøring etter å ha ringt inn og varslet et voldtektsforsøk. Utilstrekkelig opplæring, påberopte politibetjentene seg. Uegnet, kaller vi det.

Vi nekter å godta holdningene som kommer til uttrykk i disse to eksemplene. Slike holdninger skader.

I dag får blant annet politiet tilbud om Rosa Kompetanse Justis, et undervisningstilbud utviklet av LLH. Målet er at den enkelte politimann— og kvinne skal bli tryggere i møtet med lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, og at disse blir godt ivaretatt når de utsettes for overgrep. Vi ønsker et lignende undervisningstilbud som omfatter voldtekt.