Noen barn trenger faktisk hjelp

Olin mangler innsikt i hva «tidlig innsats» innebærer.

LEK OG BARNDOM: Barnet som i barnehagen var blitt karakterisert som flink og sjarmerende, ble senere en som ikke forstår kodene i det sosiale samspillet. Hadde alt vært annerledes om hun hadde fått tidlig hjelp, spør innsender. Speranza Film AS

Monica Helland Tøsse
Phd stipendiat NLA Høgskolen, Bergen og mor

Jenta var et desemberbarn. En nydelig liten jente, med store blå øyne og korngult hår. Hun pratet som en foss, og hun sjarmerte de fleste med sitt fine vesen. Eller rettere sagt; hun sjarmerte de fleste voksne.

Hun var rolig og høflig, og kunne stille spørsmål om ting som andre barn på hennes alder ikke var så opptatt av. Hun hadde også tegneferdigheter som langt overgikk det en forventer av et barn, og hun kunne lese lenge før hun begynte på skolen.

Likevel var det noe som ikke stemte. Jenten var ikke interessert i å leke med andre barn. Om noen forsøkte å få henne med i leken, avviste hun dem ved å flytte seg til en annen del av lekeområdet. Hun var ikke introvert, men viste tydelig at samhandling med andre barn var uinteressant. Voksne derimot, kunne hun ha lange samtaler med, om de gikk på hennes premisser.

Det var den indre driven i jenten som førte henne videre innenfor de sære interessene hennes. Det var den samme indre driven som ødela jentens mulighet for lek og samvær med andre barn. Jentens sin indre driv, var annerledes enn de fleste andre barn sin indre driv.

Konsekvensen ble at barnet vokste seg mer og mer inn i sin verden, bort fra de andre barna sin verden. Mammaens bekymring for hvordan det ville gå med en jente som ikke ønsket, eller evnet å delta i lek med andre barn ble bare tilbakevist og bagatellisert.

Les også

13 tips til deg som ønsker å gi ungen din lav selvfølelse

Jenten begynte etterhvert i tredje klasse. Mammaen var blitt vant til hennes væremåte og sære interesser. Men hun var enda ikke vant til at andre reagerte på dem. Det som tidligere hadde blitt beskrevet som sjarmerende og fasinerende, ble etterhvert beskrevet som masete og irriterende. Jenten hadde ingen venner, men hun var likevel fornøyd med livet som det var.

Jenten begynte på ungdomsskolen. Nå ble det tydelig for flere at hun hadde vansker. Pedagogen i klassen ønsket samtaler med mammaen. De snevre interessene hennes, og det at hun ikke hadde særlig erfaring med samhandling med jevnaldrende, hadde ført til at hun ikke var inkludert i fellesskapet. Tvert imot; jenten ble mobbet, men hun forsto det ikke selv.

Hun begynte på videregående. Hun hadde nå fått en diagnose, men manglende tilrettelegging og oppfølging førte til at hun droppet ut etter kort tid. Hun ble psykisk syk, og det ble noen vanskelige år.

Denne historien er fiktiv, men barn som dette finnes. Jenten som i barnehagen var blitt karakterisert som flink, fasinerende og sjarmerende, ser i dag på seg selv som en som er forskjellig fra de fleste andre,- som ikke alltid forstår kodene i det sosiale samspillet,- og som en som ikke kvalifiserer for samfunnet. Hadde alt vært annerledes om hun hadde fått tidlig hjelp og tilrettelegging - tidlig innsats? Spørsmålet er betimelig.

Margareth Olin skriver i et debattinnlegg i VG 3.3 2017 om viktigheten av lek i barndommen. Olin løfter frem at hun har fulgt en barnehage tett i ett år, og at hun har ved hjelp av kamera fanget barnas lek. Også den leken som Olin mener at vi voksne ikke forstår. Olin bruker også sin egen datter som eksempel på barn som vokser opp til fornuftige voksne, bare vi gir tid til den naturlige utviklingen.

Olin beskriver styringsdokumentene for barnehage og skole som kalde, og problematiserer det akademiske fokuset som nå kryper ned mot barnehagealder. Bare ved å lese overskriften «Jeg er redd for at den kraftfulle leken som kommer fra barnet selv, er truet» , ville jeg umiddelbart kunne skrive under på Olins bekymring. Men så er det at Olin gjør noe som er uforståelig for meg. Hun løfter frem tidlig innsats som noe som kan fortrenge barnets livsviktige lek. Hun mener også at tidlig innsats ikke nødvendigvis gagner barn på sikt, heller tvert imot.

Men hva om barnet ikke følger den naturlige utviklingen? Og da tenker jeg ikke på litt sen språkutvikling, eller litt umoden atferd. Med bakgrunn i at noen barn strever i sin utvikling, noe som kan føre til store vansker for barnet om det ikke får oppmerksomhet og oppfølging, undrer det meg at Olin mener at tidlig innstas kan fortrenge barnets livsviktige lek. Da hun har gjort en såpass omfattende studie over tid har hun sannsynligvis også møtt barn som strever i leksituasjoner, og som har manglende interesse og indre driv for lek.

Les også

Få meningene dine i BT

Olin sier at det er et hav og en himmel med erfaring mellom barn som er født i januar, og barn som er født i desember. Men vi vet at det også kan være et hav og en himmel med erfaring mellom barn som er født i samme måned. Det er flere faktorer som spiller inn i et utviklingsforløp enn hvilken måned en er født i.

Jeg har sett frem til å se filmen til Margreth Olin, og jeg tror at vi på mange måter har samme bekymring angående lek og barndom. Jeg er også bekymret for revisjonene av dokumenter for barnehage og skole, samt verdivalg som tas på vegne av våre barn. Men jeg er også bekymret for den store andelen barn og unge som kan komme til å bli «skyllet ut med badevannet» om de ikke får tidlig og riktig hjelp og tilrettelegging når de har behov for det.

Barn utvikler seg i forskjellig tempo, og det må vi ha stor respekt for. Men å si at «tidlig innsats kan fortrenge barnets livsviktige lek, fordi vi ikke stoler på kreftene i barnet selv,» vil jeg påstå skyldes manglende innsikt i hva arbeid etter prinsippet om tidlig innsats innebærer.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg