Dubbing av film er ikke et fremskritt

Det er noe perverst over denne flattrampingen av kulturell egenart.

SKAMMEN KOM SIGENDE: Fra å representere en ideologi basert på direkte fremmedfiendtlighet, har dubbing blitt et symbol på vår selektive medier-interesse, skriver Gunilla Süssmann. Disney

Debattinnlegg

Gunilla Süssmann
tidligere pianist

Forleden dag var jeg og så «Dumbo» med datteren min på kino. Det var et relativt spontant besøk, og jeg innrømmer at jeg lot meg lede til å velge norsk versjon, etter sterk overtalelse fra min seksåring.

Skammen kom sigende allerede etter et par minutter. For jeg kan le og flire av at Colin Farrell er blitt nordlending, av Eva Green i fransk-bergensk drakt, og de øvrige språkkastrerte marionettene der på skjermen.

Men hun jeg satt ved siden av har ingen referanser for å gjøre det samme, hun satt der og tygget popkorn for harde livet.

De siste åtte årene har vi bodd i Tyskland. Med unntak av et par smale kinoer i storbyene, vises kun dubbede versjoner av utenlandske filmer.

Det tyske synkroniserings-markedet er det største i verden, nært etterfulgt av Spania og Italia. Bare i Barcelona fins det 72 dubbing-studio, og Tyskland har egne filmpris-seremonier for dubbing-skuespillere.

Jeg har møtt voksne tyskere som tror Monty Python er et nasjonalt fenomen. Ikke at dette er kremen av høykulturelle eksempler, men det gir et visst bilde.

Les også

Ny film skal finne den bergenske sjelen

Dette er noe vi har ledd av i Skandinavia i årevis. Drøvtyggede filmer og amputerte skuespillere i lokal nasjonaldrakt har vært prisen å betale for å skreddersy en mentalitet og kulturell tilhørighet.

Vi har scoret høyest på engelsktester, mens europeisk ungdom sliter med å kommunisere på annet enn sitt eget språk.

Jeg har argumentert og kritisert, spredd om meg med så mye sarkasme og vantro mot den tyske kjærligheten til dubbing at det nesten medførte skilsmisse og besøksforbud på den lokale kinoen.

At dubbing har sitt utspring i en nasjonalistisk og fremmedfiendtlig ideologi, er noe som ikke blir snakket så høyt om.

Men sannheten er at Tyskland, Spania og Italia etablerte dubbing som industri i tidsrommet 1932-1937, som en effektiv del av et sensurapparat mot potensiell skadelig påvirkning.

Listen er lang over filmer som ble sensurert gjennom dubbing på grunn av «uønsket» fokus og innhold.

Å se dubbede filmer gjør oss ikke til fascister, men det er essensielt å vite om hvilke verdier vi egentlig lener oss på.

Å begynne med dubbing i det 21. århundre er ikke et fremskritt.

VEKSTINDUSTRI: Skuespiller Tiril Heide-Steen på jobb for dubbingselskapet Nordubb. Barnekanaler som NRK Super har skapt vekst i norsk dubbingbransje. Eksperter frykter konsekvensen for barns språkutvikling. Håvard Bjelland

Bruken av norsk tale i animerte filmer for barn kan forsvares gjennom at dette faktisk er karakterer som i utgangspunktet mangler egne stemmebånd.

Men trenden har også sneket seg inn i de vanlige spillefilmene. NRK Super, som var en av kanalene som innførte norsk dubbing for alvor i 2007, argumenterer slik:

«De fleste barn under ni år strever med å lese tekst fort nok til at de forstår innholdet».

Og videre: «Vi ser hvor lite som skal til før de distraheres og mister interesse. Derfor er vår erfaring at vi må tilby innholdet på barnas egne premisser».

En kjapp titt i NRK Supers bibliotek viser at nei, det er ikke bare «Byggmester Bob» og «Lille prinsesse» som er dubbet.

Les også

Slik er Bergen neppe blitt malt før

Mellom 2007 og 2013 sendte NRK Super i gjennomsnitt 81 timer svenske og danske serier i dubbet versjon, og 80 timer med original tale.

Her spiller det ingen rolle om originalversjonen er tysk, belgisk, britisk, hollandsk eller amerikansk. For målgruppen, som ifølge NRK Super er barn fra ni år og oppover, representerer de samme endimensjonale verdensbilder.

I en tid barn har tilgang på hele verden gjennom fingertuppene, der kulturelt mangfold og forståelse er pensum på skolen.

De blir bevisstgjort sitt globale fellesskap gjennom alt fra klimastreiker til religionsutøvelse, så skal vi nedverdige dem med dette?

Dubbing har som oppgave å eliminere et såkalt fremmedelement, og erstatte dette med noe familiært for publikum.

Det fostrer illusjonen om ensartethet, og gjør alle filmer like, uavhengig av kulturelt opphav.

Slik slukes kilden til andre kulturelle og språklige impulser inn i en egen liten boble der hele verden snakker norsk.

Det er noe perverst over denne flattrampingen av kulturell egenart.

Å koble et språk, med dets eget finurlige system av lyd og gester, til den synlige oppførselen til ett helt annet, gir liv til en slags monstrøs frik-kultur.

Ferske tall og studier viser at språkforståelsen mellom de skandinaviske landene har gått drastisk ned, etter at dubbing av skandinaviske serier var innført.

Ett av NRK Supers alibier for dubbing er at de erstatter originalsporet med et mangfold av norske dialekter, slik at barna våre blir bevandret i det norske språk.

Det er nesten som en dårlig aprilspøk. All ære til disse norske skuespillerne som «løfter dubbingnivået», men meningsløs investering blir da ikke bedre av at det blir gjort med kvalitet?

Les også

Hordaland Teater får bygge ut likevel

Heldigvis kan både vi bergensere, trøndere, striler og dalom-folk snakke som vi gjør, enten vi sitter i TV-studio eller på stamkafeen.

Men nå skal vi altså også bruke utenlandsk realfilm som blueprint for norsk språkhistorie, og skryte av at i alle fall dubber vi på dialekt og ikke på bokmål. Kan vi ikke heller dra på Norgesferie?

Å bli eksponert for andre språk er en kognitiv aktivitet, ikke bare en lingvistisk.

Ved å ta inn et nytt språk i sitt eget univers, får barn en alternativ versjon av verden, og det aspektet har aldri vært feil.

Fra å representere en ideologi basert på direkte fremmedfiendtlighet, har dubbing blitt et symbol på vår selektive medier-interesse.

Vi lar oss kun berøre av det som er tilrettelagt for oss. Og så lenge vanedannende produkter fortsatt stimulerer til videre etterspørsel, skuffer bransjen etikk og holdninger under teppet.

Den lar oss seile med susp og polster inn i en transnasjonal og dekulturert medieverden.

Les også

– Det er ikkje normalt at ein musikklubb lever så lenge

I andre sammenhenger syns vi at manipulerende kampanjer mot barn er etisk problematisk.

Dubbing var ett av de sterkeste verktøyene i den politiske propagandaen vi ikke har lyst å sammenlikne oss med. Etisk problematisk er bare forbokstaven.

Det finnes neppe et element med større sosialt nedslagsfelt enn film og tv, hvilket betyr at audiovisuell oversettelse påvirker kulturell representasjon og oppfatning i langt større grad enn andre typer oversettelser.

Heldigvis kan vi fortsatt gjøre andre ting enn å se på TV, og der fins langt større problemer i verden enn dubbing av film.

Men selv i EU’s utenrikspolitiske kulturforum, er overgangen fra dubbing til teksting trukket frem som et viktig skritt i det generelle arbeidet for større kulturell forståelse og respekt mellom ulike nasjonaliteter.

Å innføre dubbing i Norge er ikke å følge med i tiden.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg