Til babyen min som lever i 2050

Jeg vil bare si til deg at jeg beklager for at jeg ikke gjorde mer.

BEKLAGER: Jeg ønsket å gi deg en bedre verden, men jeg sviktet. Jeg var med å fly til Syden, spise rødt kjøtt og handle billig plast fra Kina fraktet med skip og fly, skriver Jarle Bergraf. Foto: Privat

Debattinnlegg

Jarle Berggraf
pappa, Bergen

Kjære, Inga. Selv om du bare er tre måneder gammel, skriver jeg et brev til deg som du skal lese i fremtiden. Jeg skriver til deg fordi jeg vil beklage at du nå, som en voksen kvinne i 2050, må leve i en verden som opplever mer tørke, mer vind, mer helseskadelig luft og mer krig over naturressurser.

Du skjønner, jeg og omtrent hele verden har lenge vært klar over at store menneskeskapte utslipp av CO₂ ville påvirke klimaet negativt. Jeg fikk vite om dette allerede da jeg selv var elev på barneskolen en gang på 90-tallet (selv om jeg vet at mange visste om problemene lenge før det).

Utover 2000-tallet kom det flere og flere rapporter, som slo fast at menneskeskapte CO₂-utslipp ville øke gjennomsnittstemperaturen. Resultatet ville bli mer orkan, mer tørke, dårligere matproduksjon, utryddelse av viktige insekter og dyrearter, og økt havnivå som følge av issmelting.

For eksempel visste vi at en økning av havnivået i enkelte land, som for eksempel Bangladesh og Kiribati, ville føre til klimaflyktninger. Dette kjenner du vel kanskje allerede til, ettersom dere i 2050 opplever den store flyktningstrømmen.

Du tenker kanskje: Hvorfor gjorde dere ingenting når dere visste hvor ille verden ville bli for oss?

Jeg kjenner på en flau smak i munnen når jeg sier til deg at klima ble ikke tatt på tilstrekkelig på alvor. Det er pinlig å innrømme at den største kampsaken i Norge – og hvert fall Bergen – i 2019 var hvor mye man måtte betale i bompenger.

Dette spørsmålet var så betent at det utløste regjeringskrise! Jeg vet at det burde vært annerledes.

Jeg vil bare si til deg at jeg beklager at jeg ikke gjorde mer. For jeg ønsket å gi deg en bedre verden.

Du betyr alt for meg, men jeg sviktet. Jeg var med på å holde utslippene oppe ved for eksempel å fly til Syden, spise rødt kjøtt, handle billig plast fra Kina fraktet med skip og fly. Og jeg var ikke alene. «Alle» gjorde det, selv om vi visste at det ville føre til en langt verre verden for deg.

Mitt håp for din fremtid er at dere klarte å løse klimakrisen. Jeg vet det er mye å håpe på, for det skal ikke være slik at barn skal ta ansvar for det som foreldrene skulle tatt ansvar for.

Ønsker deg et riktig godt 2050!

De beste klemmer fra din pappa.