Hvem var det som egentlig drepte Star Wars?

Hvis vi ikke endrer lovverket om opphavsrett, vil snart alt som er igjen av kunsten være et dødt, tomt skall.

Publisert Publisert

KOPI AV NOE UEKTE? Den nye filmen i «Star Wars»-serien, «The Rise Of Skywalker», skaper debatt. «Hvor godt man fordøyer lettbent action, og hvilke dybder man finner der andre bare ser overflate, avhenger av mange ting. For noen er «Rise of the Skywalker» sikkert den aller beste filmen i hele serien», mener Kim Diaz Holm. Foto: Lucasfilm

Debattinnlegg

  • Kim Diaz Holm
    Billedkunstner

Bør du gå og se den siste «Star Wars»-filmen? Tja. Hvorvidt man bør gå og se en film eller ei, er vel ikke så interessant i seg selv.

Jeg antar at Torvald Torkildsen var klar over dette da han skrev sitt lidenskapelige angrep på Disneys nye «Star Wars» i BT den 5. januar.

Hvor godt man fordøyer lettbent action, og hvilke dybder man finner der andre bare ser overflate, avhenger av mange ting. For noen er «Rise of the Skywalker» sikkert den aller beste filmen i hele serien.

Men når Torkildsen sier at filmen er et «simulacrum», som han definerer som en kopi av noe som ikke er ekte, så er det verdt å spørre seg hvorfor det føles som om vår verden stadig blir fylt med flere og flere slike simulacrer.

Les også

Det siste kapittelet i Star Wars-sagaen er ikke mer enn en kopi

Noen kan skylde på kapitalismens evige kommersialisering, eller på postmodernismens avskjed med det tradisjonelle.

Jeg tror problemet er enklere, og mer sjokkerende for mine medkunstnere enn som så. Jeg tror problemet er opphavsretten.

Opphavsretten i sin moderne form startet rundt Bernekonvensjonen i 1886.

Opprinnelig ga den skapere enerett til å lage kopier av verkene sine i ti år etter utgivelse, med formålet å lage insentiver til produksjon av nye skaperverk, slik at verkene til slutt skulle bli allemannseie når perioden var utgått.

Eneretten kunne da, slik som i dag, også selges videre til en tredjepart. På folkemunne heter det kopiretten.

Tidsperioden for kopiretten ble etter hvert forlenget, og kopirettens stadige utvidelse fikk siden kallenavnet «The Mickey Mouse Curve», en kurve som stadig forflytter seg hver gang Mikke Mus holder på å bli allemannseie.

I dag er eneretten på minimum 70 år etter skaperens død. Det er vanskelig å argumentere for hvordan noe som skjer 70 år etter ens død gir deg insentiv til nye skaperverk.

Det er nå en reell fare for at vår tids kunst aldri vil bli allemannseie, og kopiretten virker dermed å forhindre det den var ment å sikre.

Les også

Den siste «Star Wars»-filmen er et verdig punktum for sagaen

Sammenhengen mellom kopirett og simulacrum kan man for eksempel få en forståelse av ved å se de første episodene av programmet «Countrymusikkens historie», som ligger på NRK sine nettsider nå.

Countrymusikken bygger på tradisjonell folkemusikk, hvor låtskriver og komponist ofte er glemt, og sangene er i konstant forandring. De er kopier, men kopier av noe ekte.

Tidlige stjerner som Jimmie Rodgers sang både tradisjonelle sanger, og skrev sin egne. Men da kontrakten hans ga ham royalties på egenkomponerte sanger, gikk han fra å skrive noen få sanger, til å skrive over 100 sanger i sin korte karriere.

Her fungerer opphavsretten slik den skal som insentiv, og han var heldig nok til å få en god kontrakt. Men det skjedde en forandring i hvordan låter ble skrevet.

Sangene han fikk retten til, var ofte bygget på tradisjonelle sanger, eller med melodier direkte lånt fra konkurrerende artister.

Alle lånte fra alle, som før, men siden artistene måtte skrive flere nye låter enn før, lånte de dermed oftere.

Med tiden ble måten artister lånte stadig mindre fri, og på syttitallet i rockebransjen fikk man høyprofilerte søksmål, som for eksempel mot Led Zeppelin, for å ha stjålet blueslåter, eller John Fogerty for å ha laget låter som liknet for mye på dem han hadde laget med Creedence Clearwater Revival.

COUNTRYMANNEN: Når Willie Nelson nå har skrevet en katalog på over 1500 låter, så er nok noen av dem å regne som simulacrum. Og hvor mange andre låtskrivere har skrevet simulacrum av dem igjen? spør Kim Diaz Holm. Foto: Kyle Ericsson

I moderne tid har låtskrivere lært seg hvordan å kopiere lovlig. De vet nøyaktig hvor mye de må forandre for å unngå søksmål.

De har lært seg å lage kopier av ting som ikke eksisterer. De har lært å lage «simulacrum».

Hvis vi går tilbake til countrymusikken, ser man at en født låtskriver som Willie Nelson definitivt fikk insentiv til å skrive nye, geniale sanger.

Men da Patsy Cline og sjefene i Decca tjente seg rike på låten «Crazy», skrev fortsatt Nelson nye låter for 50 dollar i uken for dem.

Og når han nå har skrevet en katalog på over 1500 låter, så er nok noen av dem å regne som simulacrum. Og hvor mange andre låtskrivere har skrevet simulacrum av dem igjen?

Man kan se liknende utviklinger i filmbransjen. Da Sergio Leone overførte Akira Kurosawas «Yojimbo» til westernsjangeren i «For en neve dollar», ble resultatet en sjangerdefinerende film.

Men den gjorde også Leone, som benektet plagiatet, til en løgner. En god historie er verdt å fortelle flere ganger, og jeg storkoste meg også med Walter Hills lovlige gjenfortelling av samme historie i «Last Man Standing».

Les også

«Star Wars»-universet tar seg umåtelig godt ut i spillform

Men hva med alle de utallige kopiene som forandrer akkurat nok til å ikke bli tatt? Alle simulacrumspringene, om man kan si det slik?

Ikke det at alle simulacrer er dårlige. En kopi av noe som ikke eksisterer, kan i seg selv være noe nytt.

Men når alt som blir laget fremover er og må være simulacrum, ved lov, tviler jeg på at det finnes noen effektiv måte å lage bedre kunst på igjen. Uansett hvor mye man krever høyere standard, slik Torkildsen rettmessig maner til.

Opphavsretten, slik den står i dag, feiler ofte i sin funksjon med å sikre lønn til dem som skaper nye verker innenfor kunstfeltene, mens sjefene i Disney alltid sitter igjen med store bonuser.

Opphavsretten er også blitt brukt til å lure unge skapere vekk fra fremtidig inntekt, noe som er veldokumentert.

Det finnes bedre måter å løse floken rundt opphavsrett på, som potensielt også kan gi skaperne tilbake makt over egen kunst, fordele penger mer effektivt og rettferdig, og la kunsten bli allemannseie, slik den er ment å bli.

Vi kan dessverre ikke vente på at opphavsrettsindustriene skal komme på bedre tanker.

I fjor feiret norsk platebransje det nye EU-direktivet om opphavsrett, selv om det er spådd å drepe internett slik vi kjenner det. Det ble også fordømt av utallige internasjonale menneskerettighets-, ytringsfrihets- og journalistorganisasjoner.

Disse industriene er besatt av å holde på gamle forretningsmodeller, selv om det dreper kunsten som holder dem i live.

Les også

Kinoekspert: – Markedet i Bergen er snart mettet

Det er opp til forbrukere, kjennere, elskere, og mest av alt skapere, å kreve forandring gjennom et friere, åpnere, og mer rettferdig system.

Hvis vi ikke forandrer lovverket, er det ikke bare Star Wars som blir et «simulacrum».

Hvis vi ikke forandrer lovverket, vil snart alt som er igjen av kunsten være et dødt, tomt skall av ting som en gang ga livet mening.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg