Skal vi la barna snakke om de vonde minnene?

Jeg vil helst ikke ta innover meg hvordan det er å ikke kunne dra hjem.

Publisert: Publisert:

KRIGENS OFRE: Det er menneskelig å ville unngå den bestialiteten som er en del av virkeligheten, skriver psykolog Solfrid Raknes. Bildet av denne gutten ble tatt i en forstad utenfor Damaskus. Foto: Scanpix

Debattinnlegg

Solfrid Raknes
Psykolog og PhD-student, UiB og Uni Research

Hva skjer? Noen av filmene på Bergen internasjonale filmfestival (Biff) som ble avsluttet nylig, har hjulpet meg til å forstå litt mer:

«Noen mente han var akkurat stor og sterk nok til å bære gevær og bli trent til krig da han dro fra Damaskus som 16-åring. Uten å si et ord til noen, reiste han derfor på egen hånd til Tyrkia og derfra i en stappfull lettbåt over Middelhavet. Da han så Hellas, stupte han. Sjøen som hadde vært så fryktelig skummel i dagevis, var plutselig blitt forvandlet til frihet. Da han kom opp fra sjøen, vandret han nordover i flokk med andre på flukt.»

Krigen i Syria har drevet 12 millioner mennesker på flukt, ifølge Flyktninghjelpen. De fleste er internt fordrevne, de bor i Syria samtidig som krigshandlinger foregår i andre deler av landet. Av dem som har reist ut av landet, bor de fleste i Tyrkia, Libanon, Jordan, Irak og Egypt. Storparten av flyktningene som kom til Norge i 2016 var syrere. Mange av oss har de siste årene fått en syrisk nabo, elev, pasient eller kollega.

«Da det ungarske politiet spurte en gammel kvinne om hun hadde sett en løpende, ung syrer, latet hun som om hun vannet blomster, mens hun i virkeligheten vannet ham som lå klistret på innsiden av hagegjerdet hennes.»

Jeg har gjort slik mange andre hjelpere har gjort, og enda flere har tenkt på: Reist til Syrias nærområder for å bidra. Krigen de kommer fra, skaper avmakt, men også hjelpelyst.

Gjennom en venn ble jeg invitert til å samarbeide med Dar El Fatwa Relief, en sunnimuslimsk, libanesisk hjelpeorganisasjon. Jeg har vært i Libanon i mai, august og september dette året. Libanon er et land som er mindre enn Hordaland i størrelse, og som hadde omtrent like mange innbyggere som Norge før Syriakrigen for seks år siden. I dag har Libanon gitt oppholdstillatelse til omtrent 1,5 millioner syrere. Til sammenligning fikk 11.000 syrere oppholdstillatelse i Norge 2016.

Les også

Mobilen gir mot under flukten

Jeg prøver å sette meg inn i historiene til syrerne jeg er blitt kjent med i Norge og Libanon. Jeg lurer på hva de kommer fra, hvorfor de gjør som de gjør, om jeg kan hjelpe.

«Som barn tenkte jeg krig var normalt, at hele verden var i krig. Jeg visste ikke hva fred var. Vi er mennesker, og vi tilpasser oss». Hun tenker tilbake på krigen som herjet i hennes barndom.

Bombehull fra krigen som herjet Libanon fra 1975 til 1990, preger fortsatt mange husvegger. Det er under oppbyggingen etter borgerkrigen at dette lille landet har tatt imot en stor mengde av syrere på flukt.

Kun 13 prosent av de syriske flyktningene i Libanon bor i leire satt opp som en del av FNs Syriarespons. De bor spredt rundt om i hele landet, mange nær grensen til Syria. De fleste bor veldig dårlig. Samtidig som Libanon både som stat og folk viser mye raushet for de mange flyktningene landet huser, overrasker det kanskje ikke at rasisme og utnyttelse av arbeidskraft også finner sted. Mange tenker først og fremst på seg selv. Mange mener man alltid bør det.

«Skal vi snakke med barna om deres vonde minner?»

For noen uker siden holdt jeg kurs for syriske lærere i flyktningleirer i Bekaadalen i Libanon om hvordan man snakker med barn om vonde minner. En lærer spurte: «Mener du at vi skal snakke med barna om de vonde minnene som plager dem?» Han beskrev hva som ville komme da, med utgangspunkt i minnene han selv daglig strever med. Han nevner hodeløse kropper, avkuttede kroppsdeler, voldtekt, døde barn, bombing, ødeleggelse. Jeg mister pusten, vet ikke hva jeg skal si, prøver å romme følelsene i det han sier før jeg svarer.

En annen lærer tar ordet: «Det er klart vi må snakke med skolebarna om det de tenker på. Sist skoleår startet jeg med å sette av fast tid til det. De vet de får snakke om det som plager dem, de får rydde feltet. Og de vet at vi blir ferdige med det, at det blir tid til matte, arabisk og alt det andre».

Les også

Denne generalen vil ikke ha flyktningene hjem

Elevene i min klasse har virkelig hatt nytte av disse ryddeøktene. Nå er de i posisjon til å lære. Jeg skjønner instinktivt læreren som ikke orket tanken på å snakke med barna om vonde minner. Men jeg tror også at det som med kraft skyves bort i full fart, har lett for å trenge seg på og skape vansker.

Det er menneskelig å helst ville unngå å forholde seg til grusomhet. Spesielt den bestialiteten som er en del av virkeligheten. Biff viste filmer om Syria og verdens respons på Syriakrisen, filmer som hjelper oss å forstå. «Cries from Syria» og «City of Ghosts» dokumenterer brutaliteten i krigshandlingene.

«Lettveggen mellom det jeg skulle ønske bare var film og filmtriks, virkelighet og mirakler dirrer.»

«A memory in Khaki» beskriver smerten ved å tvinges til å forlate et hjemland som er i krig. Jeg vil helst ikke ta innover meg hvordan det er ikke å kunne dra hjem. Jeg vokste opp langt utenfor allfarvei på en øy på Vestlandet. Selv om jeg vil bo i byen nå, synes jeg det er deilig å komme hjem innimellom. Pusten min går så rolig når jeg går i landskapet jeg kjenner fra barndommen. Jeg husker tydelig fornemmelsen av å løpe i utmarken. Jeg kunne sveve fra tue til tue, langt og luftig, som om jeg kunne fly. Filmene som ble vist på Biff, hjelper meg å knytte tråder mellom mine egne barndomsopplevelser, flyktningleirer i Libanon og syrere jeg har møtt i Bergen.

Den syriske superhelten i «Jupiters måne» kan fly. Når vansker oppstår, kan han med letthet strekke seg, sveve langt over skyskrapere og bytak. Filmen drar meg inn i min egen barndoms fantasirike, visshet om at mirakler finner sted, at blomster har røtter, og at mennesker kan vandre. Filmene hjelper meg til å undres over hva som egentlig skjer med barn på flukt, og meg, oss, Norge og Europa i møte med grusomhet.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg