Slik har vi jobbet i Barnevoldsutvalget

Ett utvalgsmedlem har tatt viktige dissenser på tre tiltak. De øvrige 58 tiltakene har alle i utvalget stilt seg bak.

RAPPORT: Barne- og likestillingsminister Solveig Horne (FrP) fikk torsdag 22. juni overlevert NOU-rapporten «Svikt og svik» av barnevoldsutvalget. De har gjennomgått alvorlige saker der barn og ungdom har blitt utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. Barne- og likestillingsdepartementet

Debattinnlegg

Dag Ø. Nordanger (nestleder) Ann-Kristin Olsen (leder) Geir Sverre Braut Torleiv Arne Rognum Trine Myrvold Wikstrøm Arne Kristian Myhre Ståle Luther Unni Heltne
medlemmer i Barnevoldsutvalgets

Torsdag 22. juni ble Barnevoldsutvalgets rapport overlevert regjeringen. En del av mandatet var å gå gjennom enkeltsaker av alvorlig vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn, for å identifisere eventuell systemsvikt som bidro til de tragiske utfallene. Arbeidet har blitt møtt med stor interesse.

Å analysere flere tusen saksdokumenter på kort tid har vært «det muliges kunst». Det har krevd høy grad av systematikk, men også nytenkning. Den metodiske utfordringen har vært så interessant at vi mener den fortjener en egen oppmerksomhet. Fremgangsmåten er derfor detaljert beskrevet i kapittel fem i rapporten. Dette for å gi innsyn i hvordan oppdraget ble løst, slik at man kan dra veksler på det i lignende arbeider. Men like mye for å gjøre metoden tilgjengelig for kritikk, og slik bidra til metodeutvikling. Metoden har allerede vekket internasjonal interesse, og ble lagt frem på den europeiske traumekonferansen før sommeren.

GRUNDIG RAPPORT: Selv om det fremgår tydelig av rapporten, er det viktig å understreke at anbefalingene vi kommer med bygger på et langt bredere metode- og kunnskapsgrunnlag enn saksgjennomgangen alene, skriver forfatterne. FAKSIMILE REGJERINGENS NOU

Utvalget har hatt høy forskningskompetanse, og også ledende kompetanse på granskning og tilsyn. Dette har gitt mulighet for å trekke på det beste fra disse ulike disiplinene. Arbeidet er ikke et kvantitativt forskningsprosjekt. Det ligger nærmere en granskning, med innslag av kvalitativ forskningsmetodikk. Dette er et viktig skille. Innen kvantitativ forskning står sannsynlighetsberegning sentralt. Ved hjelp av statistiske metoder beregner man sannsynligheten for at funnene kan generaliseres til andre grupper enn den man han studert.

Innen granskning gjelder en annen logikk. Når man for eksempel finner en sprekk i et tannhjul på et helikopter som har styrtet, handler man ikke på grunnlag av sannsynligheten for at denne feilen også finnes i andre helikoptre. Statistisk sett er den sjansen gjerne lik null. Man handler preventivt, på grunn av hendelsens alvorlighet. Man setter alt inn på å forsikre at feilen ikke finnes eller oppstår andre steder. Det har vært vår vurdering at en slik logikk også bør gjelde i tilfeller der barn har blitt drept eller alvorlig skadelidende.

I granskning og kvalitativ forskning er antallet saker underordnet. Her kan den ønskede læringen ofte trekkes ut fra én enkelt sak. Målet er innsikt, og verdien ligger i at man går i dybden. I Barnevoldsutvalgets tilfelle lå den største verdien i vår mulighet for å gå i dybden på slike saker på tvers av sektorer, for eksempel å kunne se politiets arbeid i sammenheng med det som gjøres i barnevernet og helsetjenesten. Dette er unikt i norsk sammenheng. De vanlige tilsynsordningene vi har følger sektorer, og kan ikke gjøre det.

Les også

Kronikk av Nordanger og Olsen i Barnevoldsutvalget: – Når diagnoser kamuflerer vold

Basert på anbefalinger fra instanser over hele landet, ble 20 aktuelle saker valgt ut. Vi fikk en utfordring ved at loven kun ga utvalgsleder og nestleder tilgang til sakenes personopplysninger. For de øvrige utvalgsmedlemmene måtte saksdokumentene anonymiseres. Dette var en begrensing, og kritiseres i rapporten. Det ble allerede i oktober 2016 klart at utvalget innen de gitte rammebetingelsene ville rekke å gå gjennom ni saker. I et gransknings- og kvalitativt perspektiv er dette et betydelig antall, og vi mente det ville være tilstrekkelig for å kunne besvare mandatet. Vurderingen var at læringen fra disse sakene ville kunne beskytte svært mange barn mot vold og overgrep i fremtiden. Å la begrensingen stoppe oss ble vurdert som uetisk.

Les også

«Jeg skammer meg når jeg ser hva andre kvinner kan få seg til å gjøre mot barn og fedre i Norge. «

Det ble valgt en systematisk trinnvis kvalitativ tilnærming. Utvalgsmedlemmene ble delt i tre grupper, som satte seg inn i én sak hver og gjorde notater i henhold til en mal utviklet i fellesskap. I todagersmøter ble sakene lagt frem for de andre, som stilte utfyllende spørsmål og som også kunne be om innhenting av ytterligere saksdokumenter. Denne prosedyren ble gjentatt i tre runder, til ni saker var gjennomgått. For hver runde ble det grundig drøftet hvilke typer svikt som fremkom, og eventuelle mønstre og fellestrekk på tvers av sakene. Kategorier av typer svikt ble gradvis utviklet etter hvert som flere saker kom til, og endte ut i en oversikt utvalget kunne enes om.

Som en ytterligere kvalitetssikring gikk utvalgsleder, nestleder og utvalgets sekretariat gjennom de øvrige 11 ikke-anonymiserte sakene på vegne av utvalget. Hensikten var å vurdere om typene svikt som fremkom i de ni første sakene gikk igjen, og om nye forhold kom til. Samme prosedyre ble fulgt for disse 11 sakene. Det ble tatt notater basert på den samme malen, og sakene ble presentert for hele utvalget på et todagers møte. Her ble sakene på samme måte utforsket gjennom spørsmål og felles diskusjon, og supplerende opplysninger ble fremskaffet ved behov. Fremgangsmåten er beskrevet i rapporten, inkludert våre egne kritiske merknader.

Les også

Gruer ditt barn seg til sommerferien?

Selv om det fremgår tydelig av rapporten, er det viktig å understreke at anbefalingene vi kommer med bygger på et langt bredere metode- og kunnskapsgrunnlag enn saksgjennomgangen alene. Vi har gjennomgått forskning på feltet selv og innhentet eksterne forskningsoppsummeringer. Det har blitt avholdt egne møter med 34 organisasjoner, og 45 nøkkelpersoner på feltet har blitt invitert inn som innledere og drøftingspartnere på utvalgsmøtene.

Og kanskje viktigst: Vi har intervjuet utsatte og tjenestepersoner involvert i de gjennomgåtte sakene, og hatt en egen dagskonferanse med unge eksperter med bred brukererfaring fra barnevern og psykisk helsevern.

Hensikten med dette omfattende arbeidet er å forebygge at barn utsettes for vold, overgrep og omsorgssvikt. Når rapporten nå skal ut på høring, inviterer vi til et fokus på om tiltakene vi forslår tjener denne hensikten, og på hva mer eller annet som må til. Ett utvalgsmedlem har tatt viktige dissenser på tre av rapportens anbefalte tiltak. De øvrige 58 tiltakene har alle i utvalget stilt seg bak, og er av et samlet utvalg dermed vurdert som rimelige på grunnlag av rapportens totale metode- og kunnskapsgrunnlag. Vi har ikke de endelige svarene, men mener våre forslag er et godt grunnlag å bygge videre på for å utvikle fremtidens sikkerhetsnett for barn.

Utvalgsmedlem Cecilia Dinardi har uttrykt et annet syn på rapportens metodiske grunnlag, og er derfor ikke blant forfatterne av vår kronikk.