Hvor blir det av den lovede løsrivelsen?

Vi har fortsatt statskirke i Norge, under dekke av en såkalt «Folkekirke» – som mange tusener har forlatt.

Allerede i oktober 2016 skrev Bergens Tidende om «ekstrem skuffelse» i Kirkens ledelse. De måtte nøye seg med 2,3 milliarder kroner i starttilskudd ved overgangen til selvstendig styrt kirkesamfunn. Dette var de misfornøyde med, til tross for at kirken besitter en rekke lokaler, tomter og andre verdier som kan støtte opp om de nødvendige ombyggingene.

Mange vet også at det ikke er manglende statsstøtte, men overadministrasjon i form av biskoper, prester, proster, kateketer, kapellaner, organister og kirketjenere som har ført til for store kostnader. Dette spiller ingen rolle så lenge staten fortsatt betaler lønnen deres, men det vil bli et problem for kirken når den ikke lenger særbehandles. Overforbruket vil ikke kunne fortsette i fremtiden. Med det beskjedne fremmøtet på kirkebenkene i dag, kan man ikke si at kirkens behov er de samme som før.

Likevel skjedde det lite etter løsrivelsen. Den 28. januar 2017 skrev BT på lederplass: «Stortinget har løsnet på båndene mellom kirke og stat. Nå må båndene kuttes helt av.»

Vi har fortsatt statskirke i Norge, under dekke av en såkalt «Folkekirke» – som mange tusener har forlatt.

Nå er tiden overmoden. Kirke og stat må skilles totalt, og den reviderte Grunnlovens bud om trosfrihet følges. At kongen nå ikke lenger skal betraktes som hellig, er et steg i riktig retning og viser at dette er på tide. Grunnloven må være nøytral i et sekulært samfunn med trosfrihet. En omskriving til «Folkekirke» endrer ikke at Kirken fortsatt prioriteres.

Staten er et styrende organ, den går ikke i kirken. Kirken er et trossamfunn, troende går i kirken. Religion er overtro satt i system og har ingenting med grunnloven å gjøre. Når ikke engang troende mennesker bruker kirkene jevnlig, er det også et tegn på at tiden er i endring.

Ved Kirkens overgang til å bli et tros- og livssynssamfunn med medlemskontingent og offentlig statsstøtte på lik linje med andre slike, blir den et selvstendig organ i samfunnet.

Statsstøtten blir forhåpentlig ikke vurdert etter antall medlemmer, som for tiden er sterkt skiftende, men en lik sum for alle tros- og livssynssamfunn av en viss størrelse. Disse bør behandles likt.

Staten venter en eldrebølge og økt innvandring, som begge vil kreve store økonomiske løft. Ifølge lederen for Eldrerådet i Bergen, er staten nå på etterskudd med sykehjemsplasser. Det må være viktigere å ta vare på syke, gamle mennesker enn gamle, tomme kirkebygg. Staten har nok med seg og sitt, og kan overlate troen til de troende.

Jeg håper vårt oppegående samfunn tar tak i denne saken nok en gang, den har ligget på vent altfor lenge.