Et nikkedukkehjem

Det er noe fullstendig galt på NHH.

Debattinnlegg

Det siste halve året har jeg tilbrakt i nye omstendigheter i både inn- og utland, med god avstand til utkikksposten i Ytre Sandviken. Dersom jeg skal forsøke å summere reaksjonen til utenforstående, etter jeg har fortalt om de sosiale kodene og hvordan ting fungerer i studentforeningen og idrettsforeningen, kan det best beskrives med ett ord: Sjokk. I mange tilfeller tror faktisk ikke folk på hva jeg sier, og jeg må overbevise dem om at jeg ikke lyver.

«Hva sa du, at det er opptak og sosial seleksjon for å gå på tur?», «At det er press på å drikke seg full, for så å donere tusenvis av kroner til veldedighet?» Jo da, det stemmer.

Jeg opplever nå at mange av tankene og samtalene har satt seg i bevisstheten min.

Samtidig har tankene manet frem en slags konklusjon, en sammenfatning av alle opplevelser, tanker og samtaler jeg har hatt i løpet av mine første tre år, som jeg skal gjøre rede for i denne artikkelen. Det blir ikke nødvendigvis så pent.

Jeg er definitivt ikke den første til å kritisere miljøet på NHH, og kommer ikke til å bli den siste. Selv alle samfunnsdebattanters far, Thomas Seltzer, tilgodeså noen minutters kritikk av miljøet på skolen vår, og det i beste sendetid på selveste statskanalen. Samtidig har jeg til gode å se en artikkel som, på objektivt og iskaldt vis, trekker ut de store sviktende i miljøet, for så å sammenfatte det hele med rene ord: Noe er fullstendig galt med miljøet på NHH.

Så, her kommer det altså. Jeg skal gjøre mitt for å lyse opp byllene i NHH-miljøet.

NHH-snappen er meget populær, og en av de viktigste kanalene skolen benytter seg av for å rekruttere nye studenter. Jeg har selv fulgt med på snappen hele våren, og merker meg at det, med jevne dytt, serveres informasjon som jeg mener faktisk kan beskrives som løgn. En klassiker, som jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har lest og hørt, er som følger: «Du har så mange muligheter på NHH. På NHH kan du gjøre alt fra å spille kanonball og fotball til baseball. Det eksisterer muligheter for alle!». Altså, det stemmer rett og slett ikke. I alle de nevnte idrettene er det så mange som 50-60, gjerne flere, som møter opp på opptak, og rundt fem prosent som får være med. Som regel tilhører denne fem-prosenten en elite som kjenner noen fra før av, eller mennesker som stråler av selvtillit og ekstroverte personlighetstrekk.

Et klassisk motargument i denne sammenhengen, er at hvis du ikke kommer inn på det ene, kan du bare dra på opptak til det andre.

Først og fremst er heller ikke dette sant. Jeg kjenner folk som har gått på opptak/intervjuer til praktisk talt alt de har hatt muligheten til, uten å komme med på noe som helst.

Dessuten er det helt desillusjonert å fremstille det som om det ene bøter for det andre. Dersom du elsker å spille fotball, og ditt eneste ønske er å spille nettopp fotball, hjelper det ikke nødvendigvis om du kommer med i IT-gruppen. Dersom du er tørst, så hjelper det ikke å spise Mariekjeks, selv om begge kan klassifiseres som næringsmidler.

#Metoo. For første gang har sosiale og tradisjonelle medier strukket hverandre en hånd, og skapt et veiskille i verdenshistorien. Ministere, næringslivsledere og viktigst av alt, trakasserende handlingsmønstre har måttet ofre hodet på offentlighetens alter.

Så, hvordan står det til på økonomiens flaggskip i Norge?

Riktignok har det dukket opp noen svært uheldige saker om upassende meldinger og dårlig oppførsel i klubben. Disse skal selvsagt ikke skyves under teppet som bagateller. Til tross for dette, har vi ikke opplevd noen større debatt om de tradisjonelle strukturene i studentmiljøet. Vi har ikke fått vår Harvey Weinstein eller Trond Giske.

Betyr dette at vi er fri for reell trakassering på NHH? Ikke nødvendigvis. Jeg vet om foreninger/en forening som driver med det jeg oppfatter som utnyttelse av yngre jenters usikkerhet, og det forekommer fra jentenes første stund på skolen. Jeg orker rett og slett ikke å navngi gruppen(e), av den grunn at jeg har flere år igjen på NHH. Samtidig vet jeg at mange er sikre på hvem jeg snakker om.

Dette har foregått over mange år, og jeg har ikke sett noen sette noe som helst offentlig spørsmålstegn ved det. Nestlederen i landets største parti må gå som følge av #Metoo, men her har det ikke engang blitt reist noen spørsmål ved. Hva forteller dette om miljøet på NHH?

Aristoteles sa en gang at ledelse er forbeholdt mennesker med innsikt. Hvordan får man innsikt? Du må lytte til andre mennesker, engasjere deg i livene deres, og viktigst av alt: Vise respekt. Det blir gjentatt til det kjedsommelige, at vi NHH-studenter er fremtidens ledere. Hvor egnet er vi egentlig til å lede?

I første kull var jeg på min første, og antakeligvis siste internaften. For en slagmark. Jeg opplevde å bli dyttet bort i køer, fikk haugevis av dritt slengt i trynet, først og fremst av menn i midten av tyveårene, ikledd diverse «galla»-uniformer og slips i farger dere helt sikkert kjenner til. Det eneste tilfellet jeg har opplevd noe lignende, er hvordan vennene mine og jeg, og andre likesinnede russ holdt på som forblåste og virkelighetsfjerne 18-åringene i russetiden. Forskjellen er naturligvis at vi var nettopp idiotiske 18-åringer, og ikke 27-år gamle voksne med rennefart inn i ledende samfunnsposisjoner.

Denne dyttingen er symbolsk for hvordan mye av kulturen oppleves på NHH. Makan til albuekultur har jeg aldri vært borti. Enten det er på vorspiel med medstudenter, i kantinen, forbrødring eller lignende, handler mye om å fremsnakke seg selv. Har du hatt et internship? Snik det inn der det er mulig. A i bed2? Finn et passende tidspunkt å si det på. Altså, det er helt vanlig å lyve om karakterene sine.

Denne darwinistiske dyrkingen av egoet er åpenbart helt håpløs for å tilegne seg noe som kan minne om innsikt. Og hvordan står det da til med lederegenskapene?

Så, hvordan kan dere som lesere forsikre dere om at hele denne artikkelen ikke bare er rabling fra en outsider, hans sære bekjente og skrudde virkelighetsoppfatning? Jo, det skal jeg fortelle dere: Jodel. Det er lett å feie dette sosiale mediet under ironiens teppe som uviktig medium. Fakta er at Jodels enkelhet og anonymitet gjør det til et ekte, ufiltrert talerør for folk sine faktiske tanker og følelser, og tilnærmet alle bruker det.

Hvor skal man egentlig begynne for å beskrive Jodel-kanalen til NHH? Det er uten sidestykke det største oppkommet av menneskelig kloakk jeg noen gang har sett i et sosialt medium. Kanalen er et sammensurium av hat, fortvilelse og ren desperasjon. Når det gjelder studiemiljø, sier vi gjerne at det er flere likhetstrekk mellom Jussen, BI og NHH. Jeg sjekket derfor Jodel-kanalene til begge institusjonene, og det var like uskyldig som Fantorangen på NRK 3 sammenlignet med vår egen. Igjen kan jeg stille spørsmålet: Hva sier det om miljøet på NHH?

Kanskje dukker det opp et motsvar til denne artikkelen, med et budskap i retningen av: «Jeg er ikke enig i det du skriver, jeg har hatt noen kjempefine år!», så flott, men da tilhører du kanskje den femprosenteliten som kom med i en idrettsgruppe? Eller kanskje har du lært deg å leve med det, sånn som meg og mange andre? Det dekker imidlertid ikke over sannheten: Noe er fullstendig galt med miljøet på NHH.

Innlegget ble først publisert på K7 Bulletin, studentavisen ved NHH.