Det er den draumen

Jeg vil ikke reduseres til en man blir «sendt til». Jeg vil ikke ha lærerne som er voktere av strengere disiplin. Jeg vil ikke ha elever som møtes med mistenksomhet. Jeg vil ha en skole som styres av verdier. Ikke vås.

SKOLESTART: Som rektor kunne jeg trengt motivasjon og inspirasjon av Kunnskapsministeren. Det fikk jeg ikke, skriver rektor Lin Holvik på bloggen sin.
  • Lin Holvik
    Rektor ved Nordahl Grieg videregående skole
Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over åtte år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I VG torsdag 14.08 presenterte Røe Isaksen sine tanker om norsk skole. Det handlet mye om forbud og straff. Godt lederskap er vesentlig sies det, for å skape innovasjon og drive frem ønsket utvikling. Innovasjon handler om muligheter. Straff handler om begrensninger. Norsk ungdom trenger å straffes mener vår minister. Norsk skole trenger å strammes opp. Slik skal landet bygges. Man tukter fremdeles dem man elsker i Kunnskapsdepartementet.

Det er bare det at ungdom i dag er, ifølge Ungdata 2014 som nylig ble publisert, langt bedre enn sitt rykte. De er snille og greie og trives til og med sammen med sine foreldre. Vi vet også at de trives med sine lærere, og i tillegg jobber vi oss sakte, men sikkert oppover på Pisa-statistikkene (for dem som synes det er viktig).

Trenger inspirasjon

Denne uken er det både skolestart og streik. Som rektor kunne jeg trengt motivasjon og inspirasjon av Kunnskapsministeren. Noen ord som fikk meg til å gå i gang med et nytt arbeidsår med stolthet, som hadde tillit til meg, som løftet meg og inspirerte meg. Som oppfordret til nytenkning og innovasjon. Som sa høyt og tydelig at det finnes ingen begrensninger, bare muligheter. I stedet fikk jeg et oppslag i VG som tvert imot gjorde meg deprimert og lei. Jeg trodde at den tiden da lærere eller rektor skulle fryktes var forbi. I et øyeblikk under valget trodde jeg til og med at læreren var viktig, og at byråkratiseringen skulle reduseres.

Kanskje ble flere enn jeg lei meg og litt deppa. Derfor har jeg lyst å dele mine drømmer og visjoner om skolen, og tanker om utviklingen fra nittitallet og frem til i dag slik jeg ser det.

Det er den draumen

«Det er den draumen, sier Olav H Hauge til oss, at me ein morgonstund skal sigla inn på ein våg me ikkje har visst um».

Det er der, i drømmen, at inspirasjonen til å skape fremtiden ligger

Og det er der, i drømmen, at inspirasjonen til å skape fremtiden ligger. En fremtid som gir barn og ungdom troen på at de kan seile inn på sin våg. Sin fremtid. Vår fremtid. For det er nettopp her, i kraften av å kunne inspirere andre at den gode læreren og den gode skolelederen leter etter nøkler til en bærekraftig fremtid, sammen med ungdommene.

Hver dag når jeg som rektor går på jobb tenker jeg på hvordan jeg i dag kan inkludere, utfordre, bidra, smile, være åpen og lyttende, og en passe dose gal. Jeg ønsker å bidra med en visjon om at skolen skal være et mulighetsrom der barn og ungdom med sine sterke og mindre sterke sider, trygt kan klatre i stillas bygd av kjærlighet, tålmodighet og utfordringer, mens de fyller ryggsekken og blir robuste, modige, og tør å stille de store og vanskelige spørsmålene som gir Norge og verden en bærekraftig fremtid.

En skole der læreren er viktig, lyttes til og er en aktiv ressursperson. En skole som ledes gjennom fellesskapet. En skole som skaper og betyr noe utover seg selv. En skole som belønner og løfter.

Det reflekterende menneske

Når Gudmund Hernes tidlig på nittitallet innførte den generelle del av læreplanen sendte han et viktig signal om en ønsket samfunnsutvikling. En utvikling med det skapende og reflekterende menneske i sentrum.

Systemet må ikke føre til rangering og byråkratisering

Jon Lilletun understreket dette i Stortingsmeldingen «Mot rikare mål» (1998-99). Samtidig kan vi i denne meldingen se noe som gir oss et frempek mot vår egen tid. Vi er ikke lengre å betrakte som en selvstendig og uavhengig skolenasjon. Det pekes mot hva OECD allerede på 80-tallet mente om norsk skole, om manglende kunnskap om hva norske elever kan, utover å være skapende og reflekterende. Som jo heller ikke den gang så lett lot seg tallfeste og måle.

Lilletun sa derfor i svært forsiktige ordelag at det var nødvendig med et system for å finne ut hvor norsk skole står. Men at dette under ingen omstendighet måtte føre til rangering, byråkratisering, eller på noen måte begrense det han kalte «rom for nyskapningsarbeid og det å prøve ut utradisjonelle metoder».

Les også

Vil erstatte pugging med tanketeknikker

Paradigmeskifte

Jeg tror Lilletun skjønte hvilket tog han satt norsk skole på, og gjorde det han kunne for å få oss til å forstå at vi måtte holde igjen, holde på kunnskapen fra annerledeslandet, holde på det norske, det frie, det rebelske, det skapende før de andre krefter kom og tok oss. Så fikk vi Giske og Clemet, toget gikk fortere og fortere, vi fikk Pisa, NPM i en norsk ekstremvariant og Jon Lilletun døde. Med det kom et paradigmeskifte i norsk utdanningspolitikk fra fellesskap til individfokus. Fra å holde dannelsen og det skapende og utøvende menneske høyt, til å tallfeste og måle utdanning, heller enn danning.

Vi gjør som vi må, øver oss i å bli gode i det vi måles på

Mulighetene til å sigla inn på en våg med «rom for nyskapning» som Lilletun kalte det, oppleves som trange i dag. Tallfesting og rangering gir heller ikke store muligheter for å ta i bruk utradisjonelle metoder. Vi gjør som vi må, øver oss i å bli gode i det vi måles på. For målene er gitt, elevene pugger og testes.

Temmes og dempes

Hvordan skal vi dyrke rebellene og de som er annerledes? Dagens nordsjødykkere. De som ikke kan måles eller målbindes, som tar sjanser vi andre knapt nok klarer å forestille oss. De som klatret i master eller oppdaget nytt land. I dag har de diagnoser og blir utredet. Og jeg må bruke tiden min til å fortelle læreren at de må observere, korrigere, rapportere, fortelle mor og far at de har en sønn som må temmes, dempes eller en datter som må snakke mer, tenke mindre.

Blir rommene for trange, lider nemlig nyskapningen, motet svikter og vi blir en nasjon uten visjoner, uten drømmer. Innovasjonskraften, det skapende og reflekterende mennesket som Norge og verden sårt trenger for å skape en bærekraftig fremtid kan ikke måles i tall, og teller derfor ikke lenger.

Krever galskap

For store tanker og grensesprengende handlinger krever passe med galskap, det krever tid og tålmodighet, rom til samarbeid og deling, diskusjoner og refleksjoner. Modige mennesker. Dristige mennesker. Med muligheter til å feile. I dag er det en enormt krevende øvelse å feile i skolen. Nå alle konkurrerer med hverandre vet vi at noen taper, noen faller og mange lider. Det skapende mennesket er ikke viktig. Vi har ikke tid til «den draumen», vi har ikke tid til å reflektere. Vi må øve på det som kan måles.

Men hvem vil vel bare være forbrukere, konsumenter av allerede oppgåtte målstier. Reprodusenter av en tallfestet målstyring man ikke helt tror på. Vi vil ha rent vann, ren luft. Vi vil produsere og skape verdier som går utover oss selv. Vi vil være bærekraftige. Vi vil være relevante, kreative og grensesprengende. Slik at barn og ungdom kan vokse og blomstre gjennom sin egen lange oppdagelsesferd gjennom livet, sammen med venner, sammen med familie, sammen med lærere, foreldre og medelever i et tempo og med en mulighet som gjør dem rustet til selve livet.

Vil ha lærere som protesterer

Som rektor vil jeg ha lærere som snakker høyt, som protesterer og diskuterer. Som bringer med seg nye tanker, som stiller spørsmål og som tør å feile. Jeg ønsker meg elever som kjenner seg verdifulle, viktige og levende. Jeg vil at skolen skal være relevant, skapende, innovativ. Fremtiden er vårt felles ansvar. Jeg vil ikke reduseres til en man blir «sendt til». Jeg vil ikke ha lærerne som er voktere av strengere disiplin. Jeg vil ikke ha elever som møtes med mistenksomhet. Jeg vil ha en skole som styres av verdier. Ikke vås.

Det er den draumen, at me ein morgonstund skal sigla inn på ein våg me ikkje har visst um.

Innlegget ble først publisert på Lin Holviks blogg: linholvik.wordpress.com

Publisert