Jeg er glad du roper for elevene. Det gjør jeg også.

Kjære KS. Kjære politiker. Kjære byråkrat. Kjære journalist. Kjære mann i gaten.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Lærerne streiker. Vi har lukket døren til klasserommet. Sagt at nok er nok.

Du er bekymret. Du roper. Om de sårbare barna og ungdommene som sliter.

Jeg er glad du er bekymret. Jeg er glad du roper.

Da er vi to. Jeg roper også for denne elevgruppen.

Men kjære KS. Kjære politiker. Kjære byråkrat. Kjære journalist. Kjære mann i gaten.

Forskjellen på deg og meg er at jeg roper hele året. 365 dager.

Jeg roper om utdannede kollegaer.

Jeg roper om mer ressurser.

Flere miljøterapeuter. Vernepleiere. Helsesykepleiere. Fagarbeidere.

Jeg roper om en lærerutdanning som ruster oss til å stå i alle de psykososiale utfordringene vi møter hver dag.

Jeg roper om konkurransedyktig lønn. Som tiltrekker de riktige menneskene inn i det som egentlig er verdens mest givende jobb. Bare lærere er lærere.

Jeg roper om tid til å snakke med han nederst på vindusrekken. Hun som sitter hjemme. Han som ikke kan språket. Hun uten sosialt nettverk. Han med spisevegring. Hun med ADHD. Han som ikke ønsker leve. Hun som ikke mestrer livet. Han med flakkende blikk, og hun med tomt blikk.

Selvfølgelig roper jeg for dem. Det er jobben min. Også det er blitt en naturlig del av den mangfoldige stillingen min, som lærer.

Så når denne streiken er over – for det er den om ikke lenge. Når jeg åpner døren til klasserommet. Slipper inn de sårbare barna og ungdommen som sliter, med klump i magen og høye skuldre. Så håper jeg du fortsetter å rope sammen med meg. At du er like bekymret for denne elevgruppen da som du er akkurat nå mens det streikes.

Jeg trenger at du:

Kjære KS. Kjære politiker. Kjære byråkrat. Kjære journalist. Kjære mann i gaten.

Roper sammen med meg.

Men jeg frykter det blir stille fra den kanten. Jeg frykter vi går hver til vårt. Lukker døren mellom klasserommet og verden. Fortsetter livene våre som før.

Les også

Politikerne må komme på banen

Hvis du lytter ekstra nøye når denne streiken er over, når du har sluttet å rope at du bekymrer deg. Vil du sannsynligvis høre dempede rop fra landets lærere bak klasseromsdører frem til neste streik. For vi slutter ikke å rope, vi slutter ikke å bekymre oss.

Og kanskje vil du, når vi i fremtiden setter ned foten.

Lukker døren til klasserommet.

Sier at nok er nok.

Forstå hva vi streiker for.

Men da må du ta deg en pause fra ropingen nå, og begynne å lytte.

Ikke bare til KS, politikere, byråkratene, ikke bare til journalisten og mannen i gaten.

Men til læreren.

Bare lærere er lærere.

Innlegget ble først publisert på Facebook.

• Hva vil du skrive om? Send et innlegg til debatt@bt.no! Usikker på hvordan en gjør det? Se tips på denne siden.