Skal du svømme henrykt rundt i noens massegrav i sommer?

Ingen velger å sette barna sine i fare i en utrygg båt, med mindre havet er tryggere enn land.

Ifølge Missing Migrant Project er nesten 24.000 mennesker savnet siden 2014 etter forsøk på å krysse Middelhavet mot Europa.
  • Monica Johansen
    Hetlevik på Askøy
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over ett år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

«Jeg er lei av å bruke hvert ledige minutt på å lete etter omkomne som drukner noen få mil utenfor de stedene der norske turister drikker longdrinks, spiser fisk som spiser folk og henrykt svømmer rundt i noens massegrav».

Slik avslutter Kristina Quintano – bedre kjent som «Budbringeren fra helvete» et innlegg hun postet på Facebook nylig. Historien gjentar seg nesten hver kveld. Hun legger ut post etter post om antall båter reist fra Marokko, Senegal, Libanon, Tyrkia, Libya eller nordvest Afrika. Listen er lang, og menneskene er mange.

Flyktningene strømmer på, dag ut og dag inn, det tar ikke slutt. I over 20 år har hun dokumentert båtflyktningers reise over Middelhavet. Et endeløst tog av falleferdige båter med bakmenn som tjener grovt på andres elendighet. Utallige meldinger om at båter tar inn vann, de synker, mennesker drukner, men ingen bryr seg.

Minst 550 mennesker har allerede dødd i Middelhavet i 2022. I tillegg kommer alle de udokumenterte. De som ikke ble registrert da båten gikk ned. De som lydløst og usynlig ender sin ferd og sitt liv på havet. De som drukner ved siden av båten som var overfylt med ti ganger så mange mennesker som den var laget for, med redningsvester som ikke er noe annet enn stoff fylt med vatt.

«De hadde alle et navn. De var noens datter, bror eller mor», skriver Monica Johansen som druknede flyktninger i Middelhavet.

Mange blir aldri funnet, mens andre lik skyller inn over land. Skyller inn over sydenstrendene våre. De er oppblåst etter å ha ligget i vann lenge. De er spist på av fisker. De hadde alle et navn. De var noens datter, bror eller mor. De var elsket, hadde drømmer og et liv like mye verdt som deg og meg. Et liv like mye verdt som andre flyktninger som nå får stor oppmerksomhet og mye mediedekning.

Situasjonen for barna i de greske flyktningleirene er fortsatt forferdelig. Leirene er ikke lenger like overfylte, men forholdene er fremdeles uakseptable. Det er strenge restriksjoner for å kunne bevege seg inn og ut av leirene.

Det er nesten som å bo i et fengsel. Du vet bare ikke når du slipper ut. Barna blir boende i leirene på ubestemt tid. De aller fleste får ikke tilgang til utdanning. De mangler trygge steder å sove og leke. Barna er deprimerte, de har traumer fra krig og fra flukt, og på grunn av situasjonen deres nå i Hellas.

18. april 2015 druknet minst 80 mennesker i ett og samme forlis utenfor Malta. Hver april legger Kristina Quintano ned blomster på graven til 24 ukjente flyktningene som ligger begravet på Malta.

På de greske øyene og i leirene på fastlandet bor det til sammen 26.500, flyktninger, og rundt 10.000 av dem er barn (tall fra 2021, red.anm.). De fleste under tolv år. De tolvåringene jeg kjenner her hjemme er opptatt av venner, fritidsaktiviteter, skole og TikTok. De legger seg i en trygg seng, med ledlys i taket, spiser god og næringsrik frokost, lunsj, middag og kvelds. Hver dag. De gleder seg til å begynne på siste året på barneskolen og kanskje til at de endelig kan reise til «syden» i sommer. Kanskje blir det også en tur til Middelhavet i høstferien?

Ingen velger å sette barna sine i fare i en utrygg båt, med mindre havet er tryggere enn land. Tygg litt på den neste gang du tenker «De kunne jo bare blitt der de kommer fra» eller «Jeg hadde da aldri tatt barna mine med på noe sånt» mens du sitter der trygt i ditt hjem og klager over for høye strømpriser eller for mange brunsnegl i hagen. Omgitt av et system som tar vare på deg om du faller og gir deg økonomisk støtte når du har behov.

Les også

Alle kan bli en flyktning. Du også.

Budbringeren fra helvete. Snakk om å leve opp til sitt navn. Det er nesten så jeg ikke orker å reagere på postene hennes lenger. Har det noe å si at jeg trykker hjerte eller trist fjes eller kommenterer i ny og ned? Har det noe å si at vi jobber i flere år med underskriftskampanjer for å si at #50erikkenok – vi må hente hjem flere flyktninger? At vi nå gjør en så stor innsats for Ukraina gjør meg stolt, men også litt trist. Hva med de andre flyktningene? Hva med de som fortsatt bor i leirene i Hellas, de som sulter i Somalia eller de som lever under kritikkverdige forhold andre steder i verden?

Jeg føler meg maktesløs, og jeg skammer meg over at jeg ikke bare reiser ned og hjelper dem. Hjelper de som kommer i land, så de slipper å sendes tilbake eller ende i en flyktningleir de kanskje aldri slipper ut av. Jeg burde bare tatt dem med meg hjem. Slik mange nå gjør i Ukraina. Leier en buss og henter dem alle hjem til trygge Norge. Men det er visst forskjell på folk. Noen er visst mer verdt enn andre.

Jeg skal svømme rundt i noens massegrav i sommer. I Middelhavet. Og jeg skammer meg.

Publisert: