Teknologi hjelper ikke mot ensomhet

Vi må slå hull på myten om at det alltid er en fordel å bo hjemme så lenge som mulig.

Publisert:

ELDREOMSORG: Behov som ikke kan dekkes med teknologi må også dekkes, skriver innsender. Foto: SCANPIX

Debattinnlegg

Marit Sagen Åstvedt
Cand.philol. og skribent

Eldreomsorg er alltid et valgkamptema. Partiene har i årevis gått høyt på banen med utestemme med sine intensjoner om varme hender, årsverk og ressurser. Det som gjelder i valgkampen er rammebetingelser, langsiktige mål og alt som kan telles.

Brukere av tjenestene bryr seg mest om hverdagen. De snakker som regel med innestemme, noen ganger bare kroppsspråk. Det er vanskelig å høre dem, og i mediene figurerer de som regel bare når noe kritikkverdig har skjedd.

Som pårørende fikk jeg i løpet av halvannet år erfaring med to ulike baser for hjemmesykepleie, én servicebolig og tre ulike sykehjem – alt i Bergen. Sett fra brukerperspektiv, varierer kvaliteten på omsorgen. Den henger tett sammen med kvaliteten på de menneskelige relasjonene.

Denne dimensjonen av eldreomsorgen er vanskelig å måle, og den når sjelden opp i politiske debatter.

I sin kritikerroste roman «Manuell» skriver Cathrine Knudsen om relasjonsroboten Paro. Fri fantasi, tenkte jeg først, men det er det ikke. Paro har eksistert i mange år.

PARO: Velferdsroboten Paro i aksjon på et sykehjem i Tokyo, Japan. Foto: KIM KYUNG-HOON

På nettsiden til Ressurssenter for omstilling i kommunene presenteres roboten som «et høyteknologisk hjelpemiddel som ved riktig bruk kan gi en kvalitetsforbedring av arbeidsdagen for de ansatte i omsorgstjenesten og bedre livskvalitet hos brukere».

Forfatter Knudsen beskriver den på en annen måte: «Paro ligger med strømtilførsel gjennom munnen, plugget til en slags livshåpsledning. For å få ham til å levere liv når det trengs». Den ene innfallsvinkelen er kjølig og byråkratisk – den andre nærmest eksistensiell.

Digitalisering vil forenkle tjenestene i helsevesenet, der friske eldre vil få hjelpemidler som setter dem i stand til å bo lengst mulig hjemme. Ingenting er bedre.

Men det som har en virkning har gjerne også en bivirkning. Hvis vi ikke erkjenner det, er det grunn til å frykte velferdsteknologien. Den retter seg mot praktiske behov hos mottakeren av tjenester og praktiske og økonomiske behov hos leverandøren. Den hjelper ikke mot isolasjon og ensomhet, og den kan ikke dekke behovet for menneskelig kontakt.

Velferdsteknologien kan dermed misbrukes i den forstand at lite mobile eldre med skrantende helse får løst praktiske utfordringer, men blir enda mer ensomme enn de er i dag. Det er en bivirkning som må tas på alvor.

Les også

Kapasiteten på alders- og sykehjem er gått ned trass i mange nye plasser

Hvis teknologi blir alternativet til sykehjemsplass, går vi i feil retning. I mitt nabolag finnes det for eksempel en tidvis forvirret, men fysisk sprek person som har for vane å gå ut om natten og som ikke finner veien hjem igjen. Med ny teknologi, vil det når vedkommende åpner ytterdøren klokken 03:00, komme en stemme som forteller at det er natt og ikke ettermiddag.

Er dette tilstrekkelig omsorg? Er dette den tryggheten samfunnet har å tilby svært gamle mennesker som strever med å komme seg gjennom en lang og ensom natt?

Pleietrengende eldre har som alle andre behov for mening i tilværelsen, aktivitet, nærhet, samvær med andre og et våkent blikk for individuelle behov. Velferdsteknologien vil ved ukritisk bruk redusere antallet mellommenneskelige relasjoner og sannsynligvis forringe dem.

Smarthusteknologi, som nå tas i bruk også i kommunene, er et godt eksempel. Å kunne styre lys, varme, ventilasjon, dørlås, gardiner, alarmer og lignende med for eksempel en app på mobilen øker både sikkerhets- og komfortnivået. Slike løsninger er på vei inn de tusen hjem og vil bli en naturlig del av hverdagen.

Med ved uklok bruk kan den forsterke isolasjonsfølelsen. Satt på spissen: En alarm som utløses når en person faller, er selvsagt et fremskritt. Men det at alarmen er taus, betyr ikke uten videre at personen har det bra.

Mennesker i livets siste fase er sårbare. De har krav på å bli behandlet med verdighet og på en måte som ivaretar behovene deres. Vi må slå hull på myten om at det alltid er en fordel å bo hjemme så lenge som mulig. Det stemmer for noen, men for andre ikke.

Daglig besøk av hjemmesykepleien kan gi kjærkommen sosial kontakt, men fjerner ikke følelsen av å være overlatt til seg selv. Det finnes mennesker som ikke har daglig kontakt med noen andre enn nettopp hjemmesykepleiens personale. Det er uverdig. Skal livskvaliteten til ensomme gamle styrkes, er virkemiddelet neppe mer teknologi.

I politikken sminkes saker opp og ned etter behov. Man behøver ikke å være språkforsker for å forstå at ordet «kjærlighetsgaranti» rommer en innebygget selvmotsigelse. Man behøver heller ikke å være språkforsker for å forstå hva som skjer når begrepet «velferdsprofitør» brukes om organisasjoner som tradisjonelt har inngått i sekkebegrepet «alle gode krefter». Velferdsteknologi er så langt et relativt nøytralt begrep. La oss bruke det på en edruelig måte.

Velferdsteknologien vil være til stor glede for noen, men av begrenset verdi for andre. Og viktigst av alt: Behov som ikke kan dekkes med teknologi må også dekkes.

Eldre er like forskjellige som folk flest. Eldre er folk flest.

Les andre tekster i serien «Historier fra sykehjemmet»:

* Arvid Nilsson Hverdagen på sykehjemmet består av ingenting

* Jan Røed: Uforståelig prioritering

* Harald Schjelderup: Tidenes sykehjemsløft pågår

* Nils Kristian Søfteland: Takk for omsorgen

* Grethe Urdal: Pappas siste tid ble vond

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg