Isolerte innsatte bør få fri rettshjelp

Etter at dommen har falt kan vi ikke lenger følge dem opp.

Bergens Tidende har den siste tiden belyst flere viktige sider ved isolasjon av innsatte. Isolasjon er helseskadelig, men brukes likevel overfor psykisk syke innsatte, også over lang tid.

Helsepersonell, ansatte i kriminalomsorgen, politikere og forskere har uttrykt sine bekymringer knyttet til praksisen. Jeg registrerer at advokatene glimrer med sitt fravær. Hvorfor?

I likhet med resten av samfunnet, ser eller hører ikke vi advokater fra de isolerte innsatte. Når straffesaken er avsluttet og dommen har falt, har ikke de innsatte krav på fri rettshjelp. Selv om mange advokater arbeider gratis for sine klienter i etterkant av saken, er det mange som mister kontakten etter hvert som dagene, månedene og årene under soning går.

Isolasjon av innsatte er ett av de mest inngripende tiltak den norske stat iverksetter. Det skal derfor fattes vedtak om isolasjon etter lovens bestemmelser, og etter en grundig vurdering av om det er hensiktsmessig, nødvendig og forsvarlig.

Det finnes mange eksempler på at disse vurderingene er altfor svake, og ikke ivaretar de innsattes menneskerettigheter. Kontrollen og overprøvingen av vurderingene skal foretas av Kriminalomsorgen selv, og er ikke tilstrekkelig uavhengig.

Uten fri rettshjelp står de fleste, med sine svake økonomiske ressurser, uten tilgang til advokat i saker om isolasjon. De får ingen vurdering av om vedtaket bør påklages, og de får ingen veiledning med hensyn til om de bør ta saken til retten. I tillegg har mange neppe økonomisk kapasitet til å få prøvd saken sin for retten, selv om det har skjedd menneskerettighetsbrudd.

Isolasjonsperioden kan bli lang og uforutsigbar. Så lang, uforutsigbar og uholdbar at fengselsleder ved Ila fengsel og forvaringsanstalt, Knut Bjarkeid, i 2008 vurderte å melde Norge inn for den europeiske torturovervåkingskomiteen. I ettertid har vi sett flere medieoppslag fra Ila og andre fengsler som tilsier at situasjonen allikevel består, muligens i strid med Norges menneskerettslige forpliktelser.

Det er et stort behov for at de innsatte får fri rettshjelp også etter dom i saker som er inngripende og medfører frihetsberøvelse.

Ved isolasjonsvedtak bør de innsatte få rett til fri rettshjelp. Det er nødvendig blant annet fordi vedtakene er helseskadelige, rammer innsatte i en særskilt sårbar situasjon hvor de har svært begrenset tilgang på hjelp fra medmennesker, og fordi kriminalomsorgen er den eneste instansen som automatisk får kjennskap til vedtakene og praksisen.

I mangel av uavhengige automatiske kontrollordninger er det viktig at den innsatte får krav på fri rettshjelp for vurdering av lovligheten av vedtaket, bistand til å klage, og eventuelt bringe saken inn for domstolene i situasjoner der det er grunnlag for å påstå menneskerettighetsbrudd.

Som advokat ønsker jeg å uttrykke bekymring for ivaretakelsen av de innsattes rettssikkerhet og menneskerettigheter. Selv om de fleste saker har godt av å løses utenfor domstolen, er det på høy tid å få prøvet om isolasjonspraksisen i norske fengsler er i tråd med statens menneskerettslige forpliktelser.

Det tror jeg neppe.