Vi må snakke om de vanskelige sidene ved abort

Legger vi som samfunn et umenneskelig press på kvinnen når vi ber henne avgjøre spørsmålet om abort helt på egen hånd?

ÅPENHET: Det å fortelle om vanskelige erfaringer rundt abort, kan være veldig vondt, men det er likevel viktig, skriver Maria Victoria Kjølstad Aanje. Privat

Maria Victoria Kjølstad Aanje
kommunikasjonsrådgiver i Menneskeverd

I Bergens Tidende 24. juni kunne vi lese en rystede personlig historie om en kvinne som brutalt ærlig forteller om en konsultasjonsundersøkelse for vurdering av provosert abort ved Haukeland sykehus. Kvinnen skriver om tårer, hvite spøkelser, smerte, ambivalens og om alle de fremtidige minnene hun ønsker å dele med barnet sitt, men som kanskje ikke blir noe av.

Vi får ikke vite for sikkert om kvinnen valgte å beholde barnet eller ikke, men vi får et ærlig innblikk i hennes beskrivelse av abortkonsultasjonen og møtet med helsepersonellet – eller de hvite spøkelsene, som hun selv kaller dem.

Det er tung kost å svelge, historien om de to (uventede) røde strekene på graviditetstesten. Det er modig å stå frem med en slik historie, både fordi det er knyttet så mange følelser til tematikken rundt abort og fordi det involverer en partner.

Les også

Les innlegget: «To røde streker»

Denne kvinnens historie er ikke unik. Jeg har møtt flere kvinner som kan fortelle lignende beretninger, og der utfallet har vært abort. De forteller om egen ambivalens, frykt og press fra barnefar, og om påfølgende sorg som ikke blir borte med årene. Det er et barn man aldri fikk bli kjent med.

Tilbake er et hjerterom som blør. Slik kan bekrivelsen også være etter en abort. Med andre ord: Det er ikke alltid bare en «quick-fix» som noen påstår. For noen er det rett og slett langvarig smertefullt, men det er få som snakker om det på den måten. Det blir ofte stille når vi snakker om de problematiske sidene ved abort.

Kvinnen skriver så treffende i innlegget at «En beslutning som er så vanskelig fordi jeg gjerne vil gi deg alt du fortjener. Og det kan jeg ikke. Jeg klarer det ikke. Ikke alene.» Det er et paradoks at spørsmålet om abort utelukkende skal være kvinnens eget valg, når det samtidig er mange kvinner som kvier seg for å ta et slikt valg mutters alene. Legger vi som samfunn et umenneskelig press på kvinnen når vi ber henne avgjøre dette helt på egen hånd?

Les også

Alle visste om jentene hos Nygaard

Kvinner der ute roper om hjelp – men det skjer ofte uten ord. Da trenger man helsepersonell og profesjonelle aktører som evner å høre det som ikke blir sagt og ta tårer på alvor. Et godt eksempel på det finner vi i en historie fra Vestlandet.

Ingvild var 22 år og midt i studiene da hun oppdaget at hun var gravid. Faren var en hun hadde vært sammen med i en måneds tid inntil han sluttet å svare på meldingene hennes, og de mistet kontakten. Ingvild ble rådet til å ta abort av vennene sine, og selv så hun ingen annen utvei.

Da hun skulle signere på papirene for å få utstedt abortpillene, tok følelsene overhånd. Ingvild begynte å gråte. Det kjentes så feil. Den oppmerksomme sykepleieren sendte den unge damen videre til en sosionom som viste Ingvild hennes økonomiske og sosiale rettigheter, som deretter sendte henne til en veiledningstjeneste. Gjennom denne prosessen fikk Ingvild tro på at dette kunne hun klare.

I dag er hun mamma til lille Ingrid på fem år. Hun pleier å si at det var sosionomen som «reddet» henne. Og hun skulle ønske at alle jenter som ble uplanlagt gravide, fikk noen å snakke med.

I abortloven heter det at «Fører et svangerskap til alvorlige vansker for en kvinne, skal hun tilbys informasjon og veiledning om den bistand som samfunnet kan tilby henne. Kvinnen har krav på råd for selv å kunne treffe det endelige valg.» Med andre ord har helsepersonell en plikt til å informere den enkelte kvinne om hjelpe- og støttetiltak som finnes.

Det eksisterer flere gode støtterordninger, men de forblir ukjente når de ikke blir formidlet. I dette henseende hadde det vært et fortrinn om man standardiserte ordningene i helsetjenesten slik at kvinner som vurderer abort, automatisk får inngående informasjon og veiledning om hva samfunnet kan tilby henne som kvinne. Kvinner som ønsker å fullføre graviditeten, men ikke har noen til å støtte seg, bør også oppleve å ha et reelt valg.

Det er viktig at vi som samfunn også snakker om de vanskelige sidene ved abort. Ved å fortelle og deretter anerkjenne at det finnes vanskelig problematikk knyttet til valget om abort, kan vi bedre legge til rette for at flere kvinner slipper å havne i situasjoner hvor de vil slite med vedvarende sorg og smerte. Det å fortelle om vanskelige erfaringer rundt abort, kan være veldig vondt, men det er likevel viktig. Den som ønsker at kvinnen skal ha et reelt valg, må våge å snakke om alle sidene ved valget hun er i ferd med å ta.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg