Problemet som ikke forsvinner

Noen ganger er virkeligheten mer bisarr enn fantasien. Isolasjonsfengslingens historie er et utmerket eksempel på dette.

ISOLASJON: – I USA gikk man i de fleste stater relativt hurtig vekk fra Philadelphia-modellens strenge isolasjon, men i Norge bygde man hele sitt moderne fengselsvesen opp med utgangspunkt i dette systemet, skriver innsenderen. Bilder fra det gamle kretsfengselet i Bergen, som er bygget på Philadelphia-modellen. Sverre Mo (Arkiv)

Debattinnlegg

Peter Scharff Smith
Professor i rettssosiologi, Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Oslo universitet

Det er igjen en stor debatt om bruken av isolasjon i norske fengsler. Denne gangen er fokuset på innsatte med psykiske lidelser, som havner i isolasjon på glattcelle rundt omkring i fengslene eller som sitter i langvarig isolasjon på Ila Fengsel- og Forvaringsanstalt.

Den 18. april viste NRK Brennpunkt Katja Høgsets skremmende dokumentarfilm «Fengslet og forlatt», som handler om den sistnevnte gruppen. Filmen forteller om elendige og nedverdigende forhold som mennesker i det norske samfunnet utsettes for under langvarig isolasjon på Ila.

Nå kan Bergens Tidende så avsløre at en langt større gruppe innsatte med psykiske lidelser også risikerer isolasjon. Her er det ikke tale om langvarige opphold i isolasjon, men om veldig mange opphold på glattceller. Ofte er årsaken psykiske problemer, selvbeskadigelse og selvmordsforsøk. Tallene og historiene bak er sterkt foruroligende, men det er dessverre ikke en ny problemstilling som belyses.

Les også

– Jeg blir helt kvalm

Vi vet at innsatte sliter med psykiske lidelser i stort omfang og vi vet, at isolasjon er skadelig men likevel ofte anvendes. Og når disse to temaer – isolasjon og psykiske lidelser – møtes er det en dobbelt tragedie.

Fengselsdirektør Knut Bjarkeid vurderte allerede i 2008 å «melde Norge inn for den europeiske torturovervåkingskomiteen» og beskrev den gangen behandlingen av innsatte i isolasjon som «uverdig og uetisk».

Dessverre er problemstillingen langt fra bare ti år gammel, men går helt tilbake til 1800-tallet, hvor man i stor stil innførte isolasjonsregimer i fengsler verden over ut fra en tro på at man på den måten ikke bare kunne avskrekke, men også forbedre kriminelle. Siden har bruken av isolasjon preget fengselets historie, ikke minst i Skandinavia.

Gjentatte ganger har fengselsansatte derfor vært i den samme vanskelige situasjonen som Bjarkeid beskriver. En situasjon hvor man erkjenner at man administrerer et uhensiktsmessig og meget farlig regime, som er uverdig for alle involverte parter. Gjennom de siste 200 årene har forskere og ansatte i fengsler, oppdaget isolasjonens skadevirkninger gang på gang. Likevel har denne praksisen fortsatt.

Det er unektelig et forbløffende faktum at denne kunnskapen er oppnådd og deretter glemt eller ignorert, så mange ganger gjennom historien.

Les også

Umenneskelige forhold. Å isolere innsatte er ikke behandling av psykisk sykdom. Praksisen må̊ opphøre straks.

La oss gå tilbake til New Jersey-fengselet i USA i 1840-årene, hvor man hadde innført den moderne Philadelphia-modellen, som ikke minst skulle vise seg å bli populær i Skandinavia. Det var snakk om et strengt isolasjonsregime, og fengselslegen i New Jersey klagde over følgeproblemer hos de fengslede og herunder en lang rekke tilfeller av sinnssykdom.

I 1841 forklarte han at jo strengere isolasjonen var, jo tydeligere var virkningene på de innsattes helse. Omvendt, konstaterte fengselslegen: «Litt mer sosial kontakt og litt mer frisk luft i gården, har den samme virkning på kroppen og hjernen, som varme har på et termometer, nesten hver grad av tilfredsstillelse gir en tilsvarende stigning i individets sunnhet».

Fengselslegen i New Jersey satte dermed med stor presisjon fingeren på den helt grunnleggende årsaken til isolasjonsfengslingens skadevirkninger, nemlig mangelen på psykologisk meningsfull sosial kontakt. Derfor fant man i New Jersey også raskt en fungerende metode til å behandle de innsatte som tok skade av soningen. De ble simpelthen satt sammen i fellesskap, to og to, og isolasjonen ble avbrutt.

LUFT: Den gamle luftegården i Bergen kretsfengsel. Sverre Mo (Arkiv)

I USA gikk man i de fleste stater relativt hurtig vekk fra Philadelphia-modellens strenge isolasjon, men i Norge bygde man hele sitt moderne fengselsvesen opp med utgangspunkt i dette systemet. Faktisk anvendte man Philadelphia-modellen langt inn i det 20. århundre i Norge, Sverige og Danmark, hvilket også har preget den skandinaviske bruken av varetekt helt frem til i dag.

Dette forklarer den omfattende internasjonale menneskerettslige kritikken som disse landene mottok fra 1990-årene og fremover. Her betegnet utenlandske jurister isolasjon under varetekt som et «besynderlig skandinavisk fenomen».

Frederik Bruun var fengselsinspektør i Vridsløselille forbedringshus i Danmark. Her skulle man fra 1859 rehabilitere innsatte via et strengt isolasjonsregime. Men allerede i 1867 nådde Bruun den «fulle overbevisning» om at isolasjon i lengre tid medførte «betydelige farer for fangens helse i psykisk henseende» og han anbefalte at man forlot denne praksisen. Dette førte til at myndighetene iverksatte en psykiatrisk undersøkelse av de mange tilfellene av sinnssykdom i anstalten.

I tråd med store deler av samtidens psykiatri fant man imidlertid helt andre forklaringer på de psykiske lidelsene, nemlig at de innsatte mest sannsynlig var «degenererte» fødte kriminelle, og at de ofte onanerte på cellene. Dermed var isolasjonsfengslingen frifunnet og man kunne fortsette.

Først seinere gikk psykiatrien helt bort fra disse feilslutninger, og i 1939 ble det konkludert i verket «Problems in Prison Psychiatry» at innsatte i Philadelphia-modell fengsler «ble sinnssyke i stedet for å bli rehabilitert».

Les også

De glemte menneskene

Noen ganger er virkeligheten mer bisarr enn fantasien, og isolasjonsfengslingens historie er et utmerket eksempel på dette. Under den kalde krigen, og i lyset av historier om «hjernevask» av krigsfanger i Korea og Kina, gjenoppdaget psykologer i eksperimentelle forsøk hvor voldsomt mennesker reagerer på isolasjon og begrensing av sanseinntrykk. Hvis den «sensoriske deprivasjonen» var sterk nok, så kunne det resultere i hallusinasjoner etter få timer.

Dette var for eksempel tilfellet når man nedsenket mennesker i en vannbassenger, hvor de fikk skjermet sansene, så de verken kunne se eller føle deres omgivelser. Slike forsøk var blant annet med til at inspirere CIAs avhørsmetoder. Isolasjon ble anbefalt hvis man skulle utøve psykisk trykk på den tilbakeholdte.

Seinere tok forskere igjen fatt på problemer med isolasjon i fengsler, blant annet på grunn av den skandinaviske bruken av isolasjon under varetekt, og innenfor de siste tiårene har man påvist at isolasjonen kan føre til angst, depresjon og andre psykiske lidelser.

Likevel forekommer isolasjon av innsatte stadig i stort omfang. Når det gjelder Norge, så er problemet med isolasjon i politiarrest og under varetekt velkjente problemstillinger. Langtidsisolasjon på Ila er et annet eksempel, som forekommer særlig ekstremt.

Seinest er de mange opphold på glattcelle grundig beskrevet av Bergens Tidende. Men det er også mange andre former for isolasjon. I et norsk fengsel kan man for eksempel beslutte at innsatte skal utelukkes fra fellesskap, alene av bygningsmessige årsaker.

Lovgivningen er veldig vid på dette området, og sikrer slett ikke de innsatte i tilstrekkelig grad. Når innsatte med psykiske lidelser skader seg selv og fengslets eneste verktøy er isolasjon, så blir det helt absurd. Som sjefen for kriminalomsorgen i Colorado i USA, Rick Raemisch, skrev i New York Times i fjor: «Når ble det OK å låse inne noen som er alvorlig psykisk syk og la demonene jage ham rundt i cellen? Hva er galt med oss?».

Denne erkjennelsen ble utgangspunkt for omfattende reformer i fengselsvesenet i Colorado, hvor man i dag har skåret massivt ned på anvendelsen av alle former for isolasjon. Det må man også gjøre i Skandinavia. Kriminalomsorgens data har blitt bedre, men det er behov for presise og løpende tal på årsak, omfang og varighet for isolasjon. Lovgivningen må i større grad begrense mulighetene for isolasjon. Og det bør forbys å plassere psykisk syke i isolasjon i fengselet.

Få politisk redaktør Frøy Gudbrandsens nyhetsbrev hver onsdag ettermiddag. Meld deg på her.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg